Anmeldelser

Nina Karin Monsens bok gagner­ ikke saken

Monsens nyeste bok handler om et viktig tema. Det er det peneste man kan si om den.

Anmeldt av Eirik Steenhoff.

Det er ikke til å komme unna at vi lever i en tid der vårt syn på kjønn og seksualitet gjennomgår raske og gjennomgripende endringer. Endringer som i en konsensuspreget kultur har godt av skråblikk og problematisering.

Hva er et kjønn? Er det noe vi velger, eller er det noe som er betinget av naturen? Kanskje er det litt av begge deler? Men hva er det da som er vårt «riktige» kjønn, og er det bare opp til oss selv å definere det? Vi kan godt mene at en voksen person har en slik kompetanse, men hva gjør vi når også barna gjør krav på å bestemme sitt eget kjønn? I løpet av de siste årene har vi gått stadig lenger i å tilkjenne barn denne retten. Er det riktig? Mange av de samme spørsmålene kan stilles i forbindelse med seksuell legning.

Motsetninger

Dessverre drøfter­ ikke Nina Karin Monsens nyeste bok disse fenomenene på en seriøs måte. For det første er hennes verdensbilde­ strengt manikeisk­: De onde «homonormative­» som kjemper mot de gode «heterosentriske.» De homonormative er et «tankepoliti» som «anser homoseksualitet basert på onani mellom to av samme kjønn, som en likestilt og likeverdig seksualitet med heteroseksualitet». De er for «far- og morløse barn, barnemarkedet, mange kjønn, homoseksualitet og kjønnsskifte», skriver Monsen i forordet. De heterosentriske utgjør derimot «størsteparten av jordens befolkning» – selv om det i boken langt oftere virker som om de heterosentriske, og særlig Monsen selv, utgjør det sterkt truede mindretall.

Det er mørke skyer på horisonten­: «Jorden har vært et mangfoldig univers. Ennå en tid til vil den være det. Men snart er mangfoldet­ borte, tilbake er multikulturalisme, kulturliberalisme­, homonormativitet og sekularisme – hedonisme­ og sex.»

Ismene og merkelappene er det mange av i Monsens tekst. Men analysen av hvor de kommer­ fra, hvem som mener hva og hvorfor de mener som de gjør, uteblir. På slutten av forordet skriver hun som følger om de homonormatives motiver: «De nye kulturelle førerne liker kaos og menneske-
synet som følger med – ingen skal lenger være personer for seg selv eller andre.»

Fiendebilder

Og slik begynner det altså. Viljen til saklig analyse er nærmest fraværende­. Monsen definerer aldri noen begreper­, heller ikke sterkt ladede­ ord som «barnemarked», som dukker opp allerede på første side. Et annet sted skriver hun: «Målet­ de homonormative er å ødelegge­ personen og den personlige moral­.»

Men hvem lar seg motivere av «kaos» og en «ødelagt person» – og hva betyr det egentlig? Det som slår meg når jeg leser boken­, er at Monsen ikke forstår fenomenene. Verken homofili eller transseksualitet – eller stort annet­. Da blir det vanskelig å skrive bok om dem. Men det forklarer kanskje hvorfor fiende-
bildene er så sterke.

Monsen skriver mye om den såkalte personalismen, om viktigheten av kjærlighet og det enkelte­ menneskes verdi. Men hun knytter aldri noe av det an til de homofile selv. Hvis man ikke engang evner å anerkjenne­ at noen menn ønsker å gifte seg med andre menn på grunn av kjærlighet – det er bare fordi de «liker kaos» – får man som analytiker­ et håpløst utgangspunkt.

LES OGSÅ: Hareide ristet Listhaug hos kristenkonservative på Oslo Symposium

På egen hånd

Boken er utgitt­ på selvpubliseringsforlaget Kolofon­, som betyr: Ingen konsulent og ingen redaktør. Det ville­ ha hjulpet på bokens mange­ skrivefeil, voldsomme språk og usammenhengende avsnitt­. Monsen bruker kilder, men ofte er det noe hun har lest på nettet eller sett på TV («i en dokumentar nylig»). Hun er anekdotisk og personlig, men på alle de gale måtene. For det meste fortoner Kampen om seksualiteten seg ikke som en debattbok, men som en krysning mellom en dagbok og et veldig langt og sint debattinnlegg.

Men selv om en konsulent kunne­ ha pyntet på formen, kunne han ikke ha reddet innholdet. Som oftest er det Monsen selv som serverer de virkelig problematiske – og vulgære – utsagnene: «Homsene synes å leve ut en peniskult, en sædkult, et apersonlig upersonlig rollespill, et teater, der den personlige verdigheten ikke er med. Det er det samme for dem hvem de puler med, bare det er noen som vil pule med dem.» «Homoseksuelle kan sjikanere­ og mobbe­ hverandre tilbake på plass, homoseksuelle­ mobber mest.» «De må vise at de er stolte­: PRIDE­. Hva er de stolte over? De er bare folk flest, og folk flest onanerer også.»

Vi har skjønt det: Homofile er umoralske onanister. Hva er det Monsen ønsker å oppnå med denne typen karakteristikker? Iblant føles det som om jeg leser en ondsinnet parodi på en konservativ kulturkritikk.

Peker på andre

Monsen glemmer aldri å nevne at den-og-den er homofil, selv når det ikke vedrører saken: «Nå foreligger et forslag i Norge fra vår homoseksuelle helseminister Bent Høie om at barn ned til seks år sic alder skal kunne skifte kjønn i passet.» Eller den kanskje mest graver- ende: «Det var for øvrig spesielt at ingen av landets medier nevnte at den kjente journalisten Anne Aasheim var homoseksuell da hun døde i 2016. Står de ikke for åpenhet lenger eller skammet de seg over sin kollega?"

Eller: «Noen tror, som homoseksuelle Knut Olav Åmås, at det er bra at alle skal ytre seg.» Her bør det tilføyes at Åmås er leder for institusjonen Fritt Ord, som i 2009 ga Monsen en pris nettopp for hennes frie ytringer, og har støttet også denne boken med midler. Monsen vier mange sider til verdien av ytringsfrihet, men også mange sider til angrep på det hun kaller tankekontroll og sensur. Man forstår aldri helt om hun er for en absolutt ytringsfrihet, eller om den bare gjelder hennes egne meninger.

Forspilt mulighet

Boken er breddfull av fortellinger om egenopplevd sjikane. Før innholdsfortegnelsen møtes vi av noen sitater under tittelen «Yndlingssjikaner fra tankepolitiet», som består av utsagn rettet mot Monsen i media. Boken avslutter med et 21 sider langt appendiks viet til det samme. Alt fremstår ytterst privat. Og summen av det hele undergraver bokens anliggende.

Jeg betviler ikke at den offentlige sjikanen har vært til stor belastning­ for Monsen, og jeg har sympati både for saken og for hennes personlige kamp. Men en slik kamp egner seg dårlig i bokform. Vi trenger fremdeles en bok på norsk som foretar en grundig, dempet og ikke-støtende­ analyse av det fremherskende synet på kjønn og seksualitet. Kampen om seksualiteten er en forspilt mulighet.

LES OGSÅ: Erna Solberg krever toleranse i møte med de andre

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser