Når musikken
 ikke følger
 norsk gallup

Jeg har levd med CD-en, som markerer komponistens 70 år, en stund.

Jeg blir glad av den, jeg fylles av en tillit til denne ­musikken som spenner fra inderlighetens enkelhet til orgelbrak som får Drygolins fargekart til å fortone seg som leverpostei.

Jeg fornemmer at jeg lytter til musikk «om» noe jeg vet jeg ikke må miste – musikk som ikke lever eller dør av tilfeldig forbipasserende markedsanalyser, men av tro, tradisjon, erfaring – musikalsk sett.

Vi avdekker ofte nok evnen vår til å snakke Gud liten. Trond Kverno gjør Ham stor.

Det vonde inn i kirken

Det starter med et Intrada (et inngangsstykke, kort preludium), et nytt kommer senere i «programmet» – det første skrevet over en norsk langeleiklåt som heter Låten som den vonde tralla for guten som drap jenta si.

LES OGSÅ: Mange av Mozarts arier begynte som kirkemusikk

Som Kverno skriver i heftet: «Denne­ vonde bakgrunnen ville jeg kristianisere, og ta med det flotte motivet inn i kirkens rom gjennom orgelet, som på en måte er Vestkirkens ikonostas (bildevegg)».

Det er svær musikk, vekkende nær. Frodig er ofte et vanskelig ord, her er det presist på plass.

Overveldende

Mer av samme følger, et Toccata over Herre Gud, ditt dyre navn og ære som fryder – og som ville ha frydet Petter Dass, ikke snakk om ­annet. Skrevet til en radiogudstjeneste­ fra Manglerud kirke i Oslo.

På grunn av sine lett intrikate­ pedalføringer fikk den raskt tilnavnet På fottur i Manglerud kirke (kvernosk humor).

Og det skal sies, den London-utdannede­ organisten Arnfinn Tobiassen står løpet med glassklare formuleringer, drama og tydende stillhet – musikantisk og overveldende.

Med et snev av hellig humor, om det går an å kjøpe en slik påstand.

Forklarelse

Bergen Domkor leverer varme, årvåkne, godt støpte og velbegrunnede tolkninger av en håndfull av Kvernos Maria-sanger (Stabat Mater, Salve­ Regina, Ave Maria), «omfavnet» av Canticum Zachariae (Sakarias lovsang) og Den nikenske trosbekjennelse.

LES OGSÅ: Spiller tidlig-barokk i surroundversjon

Tonene er Kvernos, men de er også rotfestet i en tradisjon hvor den sanselige gleden følger alvoret.­ Det er forklarelse rundt det, siden denne musikken også er av «fortellende» og tekstrotfestet art slipper vi frykten for å bli overforklart Forklarelsen – den «er» der bare.

Gjendine ligger bak

Kunne andre enn Trond Kverno tenkt tanken å legge Gjendines bånlåt bak tonesetting av en trosbekjennelse? – «en perle av en norsk folketone», som han sier.

Denne melodien Gjendine Slålien sang for Edvard Grieg og Frants Beyer i Jotunheimen da hun var ung.

Brokker av den går som en skyttel gjennom satsen – det gir stor mening å gjenkjenne Gjendines enkle, naturens toner inne i et univers av en trosbekjennelse, den som storparten av verdens kristne bekjenner seg til.

Hans tro

«Jeg opplever det som om det dypest sett er Maria som synger denne bånlåten for «Evas hjemløse barn» rundt i verden. Hennes oppgave er å peke på Kristus. I beretningen om bryllupet i Kana sier hun til tjenerne: «Hva han har sagt dere, skal dere gjøre», skriver komponisten i omslagsteksten.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det er hans tro. Platen representerer hans tro. Den sammenfattes i Den nikenske trosbekjennelse. Den har overlevd tause kirkeveggsteiner, skjønt stein er aldri taus, den har mye å fortelle, vet den som evner å lytte til tradisjonen som er liv.

Fryktelig, men sant

«Bærekraftig» er et moderne fyord, det meste er ikke «bærekraftig». Trond Kverno gjør det til et godt ord.

Bærekraftig betyr at noe bærer seg. Kvernos toner bærer seg, vi går i pluss, vi som hører. Det er fint.

Det ligger noe i dem som får oss til å ane at vi er i ferd med å oppfylle vårt kall, Guds vilje med «meg».

LES INTERVJU MED TROND KVERNO: Mestrer smerte med musikk

Det andre er det jordbundne,­ det kroppslige, vibrerende i Kvernos musikk. Den hører jorden til, det er her vi bor og det er her vi slipper den inn. Det sansbare.

I motsetning til toner som flyter lett forbi og har nok med sitt eget og ikke er knyttet til rommet.

Mer, ikke mindre

Jeg hører på Kvernos svære Triptychon II for orgel (på platen) og åpnes av klarheten, den troverdige måten han på den gode musikkens vis «forteller» og sanser den gamle, norske mysteriefortellingen om Olav Åsteson, som la seg ned julaften og sov «den store søvnen», gikk gjennom himmel og helvete og alle elementene før han var fremme ved dommedag.

Det er nok å gå seg vill i.

Kverno smelter det komplekse og det enkle til én legering, slik folketradisjonen også gjør det. Triptychon II, tenker jeg, åpner meg mot mer og mer, i stedet for å lukke meg inne/ute og begrense meg i noe lite og søtt.

Ingen falske gester, (humor, ja – det er «morsomt» å være kristen), men frigjort fra «rituelle» gester som ikke betyr noe lenger.

Gjør døren høy

Slik viser han oss – i sin musikk – rundt i et landskap som når alt kommer til alt er Guds, og dermed hans, ditt og mitt. Han har tillit til musikken og Ordet.

Vi snakker om ordentlig gjør-døren-høy-gjør-porten-vid-musikk.