Mysteriet mor

Alle er vi gitt ei mor. Hva slags forhold vi som er døtre har til mødrene våre, varierer naturligvis, men et par ting kan kanskje de fleste kjenne seg igjen i: Først nærheta og avhengigheta et barn møter mora med. Så det stadig voksende behovet for å skille seg fra henne og finne sin egen person. Og til slutt den gjentatte undringa over hvem mora er utafor morsrolla.

Elena Ferrante har i flere bøker skrevet om nettopp forholdet mellom mødre og døtre. I Kvelande kjærleik, Ferrantes første roman som nå har kommet på norsk, blir moras død en inngang for den godt voksne dattera til både å undersøke og prøve å kvitte seg med moras sterke og problematiske påvirkning på henne.

Skitten truse

Delia drar fra Roma til hjembyen Napoli for å delta i mora Amalia sin begravelse. Under seremonien får hun mensen, og når hun etterpå drar hjem til moras leilighet, skifter hun på seg en av moras skitne truser. Med denne ekkelt intime handlinga, som for henne der og da har en helt praktisk side, er det som om hun tråkker inn i det djupt urovekkende som skjuler seg i forholdet hennes til mora. Fortellinga blir herfra drevet innover i dette mørket, innover i datteras kvelningsfornemmelser.

Delia blir dratt inn i mysteriet som omgir moras død. I et slags labyrintisk dragsug møter hun familiemedlemmer, moras elsker og andre gamle kjente som alle på sitt vis gir henne brikker til forståelsen av moras siste dager og overraskende drukning, og hennes egen barndom. Ferrante lar være å forklare eller gi personene for tydelige motiver, og med det framstår de så egenrådige og pussige som folk gjerne er. På lignende vis er også flere av hendelsene så påfallende at de grenser til det absurde. Et eksempel kan være moras forsvunne koffert, full av stilig undertøy og andre klær, som Delia plutselig mottar, og som blir viktig i den videre oppnøstingen av moras siste dager.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Problematisk beundring

Mora Amalias vesen er forunderlig, nesten trollbindende. Livet hennes har kanskje vært stusselig, med lite penger og en voldelig ektemann som hun skilte seg fra, men på tross av dette har hun alltid hatt noe lekent og flørtete ved seg. Delia har hele livet beundra mora og ønska å være som henne, men dette ønsket har bunna i en dyp misunnelse. En følge er at Delia ikke har opplevd seg sjøl som person tydelig nok. Ønsket om å ligne har også ført til en særlig vond hendelse i Delias barndom, ei hemmelighet hun har skjøvet fra seg alle disse åra.

Gjennom det merkelige og smått absurde blir Kvelande kjærleik ei drivende god fortelling om livets både vonde og underfundige krumspring, som kjærligheta ofte er en stor del av. Denne kjærligheta kan bli hemmende, ødeleggende, ja, kvelende, som den spesielle relasjonen mellom Delia og Amalia viser. Sjøl om romanens historie nok er mørkere enn de fleste familiesagaer, makter Ferrante likevel å gi uttrykk for noe genuint fellesmenneskelig. Hun utforsker barndommens og de nære familierelasjonenes innvirkning på følelsen et menneske har av sin egen identitet.

En svir

Kvelande kjærleik rommer flere vonde erfaringer, men Ferrantes grep om romanen blir aldri dystert. Til det er romanen for pussig, og Amalia for lystig og lett. Nysgjerrig og med språklig overskudd utforsker boka sitt eget univers så det er en svir å lese. Dette overskuddet er godt bevart i Kristin Sørsdals nynorske oversettelse.

Boka kommer ut på torsdag.