Anmeldelser

Musikk for kirke, synagoge og moské

– Fellesnevneren for mine album er en dyp kjærlighet til den europeiske kultur­arven som også omfatter det jødiske og det arabiske og ­sigøynermusikken, sier Solfrid Molland.

Solfrid Molland skulle være på veien nå. Til domkirke, synagoge og moské og til de største byene i landet. Med det nye albumet Håpets Kappe vil hun formidle et freds- og kjærlighetsbudskap fra tre religioner. Å be om oppmerksomhet på seg selv og egen musikk gjør henne urolig.

Katt og uro

– Men samtidig kjenner jeg at budskapet om ­håpets kappe kan trenges nå. En av de viktigste ressursene vi har, er håpet­. Det gir styrke, mot og handlingskraft. Håp er det motsatte av resignasjon, sier Molland og snakker to katter vennlig til rette.

Kattene trives aller best i øvingsrommet hennes der hun har jobbet i måneder med ­musikken til det nye albumet. Der har hun flygel og trekkspill og fortsetter nå å komponere. En hyllest til naturen, «naturens ­katedral», står for tur. Hele turnéen er utsatt til høsten. Fortsatt er det håp.

Hennes dager er ikke så ulike andre hverdager. Hun er glad hun har en mann som er glad i å lage mat.

– Men uroen ligger under hele tiden. Vi er heldige som bor i Norge.­ Mine rumenske kolleger og gatemusikere er pålagt isolasjon i hjemlandet. Med tomme gater og bryllup på vent, er inntjeningen stanset.

Stengte gudshus

Molland komponerte musikk til tre gudshus i Oslo. Synagogen i Bergstien har fått melodien «Livets synagoge». Islamic Cultural Centre på Grønland er kalt «Bønnens ­moské». Det gjør inntrykk på Molland at bønnen står sterkt både i moské, med fem daglige­ bønner, og i synagogen med tre. Musikken til Oslo domkirke har tittelen Håpets katedral. Av ­biskop Kari Veiteberg fikk hun boka Evas ­døtre. Den handler om kvinner i Bibelen der hun løfter­ kvinnene fram og gir dem en egen stemme.

– Hvordan opplever du det når gudshusene nå er stengt?

– Domkirka ble et samlingssted etter 22. juli da mennesker fra flere religioner kom. ­Moskéen og synagogen er spesielt viktige samlingspunkt for mennesker som er del av minoriteter. Etter 2. verdenskrig stod synagogen helt uberørt igjen, og torarullene var intakte. Bygget­ ble avgjørende i tiden etter krigen. Jødene hadde­ tapt så mange­, også de som kunne­ de religiøse melodiene. Moskéen har over 5.000 faste medlemmer og 9.000 besøk i ­løpet av uka. Nå brukes nett i stedet slik at folk kan be sammen med forsanger og imam.

Molland kaller medmusikerne et «drømmelag»: Hayden Powell (trompet), Daniel Lazar (fiolin), Aziz Kossai (oud) og Mats Eilertsen (bass).
Molland kaller medmusikerne et «drømmelag»: Hayden Powell (trompet), Daniel Lazar (fiolin), Aziz Kossai (oud) og Mats Eilertsen (bass).

Voksne på kne

På tur i skogen, bærer hun nå bildene og opp­levelsene fra gudshusene med seg.

– Jeg har med meg noe som er større enn meg. Det som rører­ meg med byggene er at vi er like enten du er pave eller hatte­maker. Det gjør inntrykk å se voksne bøye seg på kne og be for verden, for familien og for livet sitt. Inderligheten i det treffer­ meg sterkt. Det er utgangspunktet for musikken jeg skriver. Gudshusene er kopier av universet. Veggene gir himmelretningene, spiret peker oppover i universet og gulvet symboliserer jorda. Nå som byggene er stengt, kan jeg hente en lignende opplevelse i naturen. Slik er det. Jeg tenner et lys og bærer det inne i meg rett og slett, sier hun.

Forskjeller på gudshusene har hun ikke lett etter. Likhetene er slående.

– Jeg blir møtt med åpenhet og omsorg, og en frihet til å være meg. Jeg har kjent på ydmykhet fordi jeg ikke ønsker å trå feil.

Hva med skoene og skjerf på hodet? I moskéen fikk hun velge­ det som var naturlig for henne. Hun har kjent andektighet i ­møter med mennesker som ber.

– Det gjør noe med mennesker at de ber ofte. Jeg opplever en dybde blant praktiserende jøder og muslimer. De har en indre tilhørighet som jeg får lyst til å lære mer om. At det er atskilte kvinneavdelinger i moské og synagoge, det er en forskjell. Det er slik det er. Religioner går gjennom ulike faser, alt til sin tid, sier hun.

###

Kjolekjøp

Hun er fascinert av å oppdage at de tre religionene ­bygger på hverandre. Hun har skjønt hvor lite hun kan om jøde­dom og islam. At det står mer om Maria, Jesu mor, i Koranen enn i Bibelen.­ At Jesus er en av islams viktigste profeter. At de tre religionene har felles stamfar i Abraham.

– Det fikk ikke jeg med meg som liten, sier hun.

Hun lærte det da hun lot seg friste av en kjole i et butikk­vindu. Av ekspeditøren ble hun bedt om å komme tilbake etter bønnen. Hun følte seg litt avvist, men da hun kom tilbake, ble hun overstrømmende tatt imot og kunne prøve kjolen. Samtalen kom inn på hva det ble bedt om, og kvinnen tok fram Koranen for å vise alt som var felles. Det endte med at Solfrid Molland fikk med seg Koranen.

Hjerte for Europa

I 2010 laget Molland sitt første album med fredssanger i et samarbeid med «fredsprofessor» Johan Galtung. Etter hvert innledet hun et samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted. Hun har reist rundt i Europa og skrevet musikk til katedraler. Hun har laget musikk sammen med rumenske gatemusikere. For tre år siden fikk hun statsstipend for å skrive musikk inspirert av syna­goger og moskeer og fordype seg i jødisk og arabisk folkemusikk. Resultatet er det aktuelle albumet.

– Fellesnevneren for mine fire album er en dyp kjærlighet til den europeiske kulturarven som også omfatter det jødiske og det arabiske og sigøynermusikken. Ved å gå inn i de hellige rommene kommer jeg nær menneskene. I musikken søker jeg å beskrive dagens Europa og de musikalske strømningene, sier hun.

– Hva skjer i gudshusene – ­observerer du eller deltar du?

– Jeg kjenner meg ikke som observatør. Jeg er der med hele mitt hjerte som et menneske blant de andre. Jeg blir ikke møtt med et ­ønske om at jeg skal tilslutte meg deres religion. Jeg ­deltar ved nattverd, og i synagoger og moskéer ber jeg til den guddom som jeg kjenner. Som musiker må jeg vær åpen. Jeg ­lever av den åpen­heten og suger til meg inntrykk, forteller musikeren og komponisten.

Det makelause lyset

Tekstene­ hun har laget melodier til er hentet fra mange land og tider. Ingvar Hovland har skrevet ­åpningsteksten «Hellig er stien». Erik Hillestad har skrevet tekster inspirert av ­hellige bøker og gjendiktet tekster fra de tre religiøse tradisjonene. ­Molland kaller medmusikerne et «drømme­lag». Noen av dem har hun spilt med i et tiår, som trompetist Hayden Powell. Mats Eilertsen er med på bass. Serberen ­Daniel Lazar er en fiolinist som er fortrolig med jiddisk musikk, og marokkaneren og sufisangeren Aziz Kossai er med også på oud.

Helge Torvund har oversatt et 700 år gammelt dikt av den persiske dikteren og mystikeren Hafez. «Morgondikt» er gjengitt på albumcoveret.

Eg skulle ønska eg kunne visa deg

når du er einsam eller i ­mørkret,

det makelause lyset

frå din eigen eksistens.

Jeg spør Molland om hun har kjent på det lyset nå.

– Jeg tror det er der håpet ligger­. Mister du det, er alt mørkt. Hafez minner oss på at vi bærer lyset inne i oss, sier Molland.

---

Fakta:

---

---

Anmeldt:

  • Album: Håpets kappe.
  • Plateselskap: Kirkelig kulturverksted .
  • Solfrid Molland synger og ­spiller piano og trekkspill.
  • Bandet består av Hayden Powell (trompet), Mats Eilertsen (kontrabass), Aziz Kossai (oud/vokal) og Daniel Lazar (fiolin).
  • Molland er utdannet klassisk pianist ved Østlandets Musikkonservatorium, og har storfag i musikk fra Universitetet i Oslo.
  • Musikken hun har komponert, er inspirert av henholdsvis Oslo Domkirke, Synagogen i Oslo og moskeen Islamic Cultur Centre på Grønland.

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser