Mellom makt og motstand

Verden er ødelagt av forurensning, menneskelig fruktbarhet drastisk redusert. Religiøse fundamentalister begår statskupp og omdanner USA til en totalitær republikk der kvinner reduseres til husholdersker, prostituerte og barneprodusenter. The Handmaid's Tale skildrer tilværelsen fra en av de sistnevntes perspektiv og er en effektiv speiling av høyst aktuelle problemstillinger.

Med tredje sesong er hovedpersonen bedre posisjonert og med sterkere motiver for å yte motstand mot sine og sine medsøstres undertrykkere. Men hvordan skal hun forholde seg til Lawrence, sin nye kommandant?

LES MER: Abortstrid kan gi 8. mars-rekord

1984

Kanadiske Margaret Atwoods roman med samme navn (Tjenerinnens beretninger på norsk) utkom i 1985 og er altså skrevet i 1984, samme år som verdens mest kjente litterære dystopi finner sted. Som i George Orwells 1984 er universet mørkt og menneskefiendtlig, frie samtaler og tanker er ettertrykkelig forbudt. Synsvinkelen er nedenfra, leseren har ingen direktekontakt med de styrende på toppen av hierarkiet.

Det var en viss 1984-inspirert kulturproduksjon i virkelighetens midtre 1980-tall, Atwoods roman slekter på samtidige åndsverk som tegneserien V for Vendetta (1982–1989, filmatisert i 2005) og Terry Gilliams absurde spillefilm Brazil (1985).

Boken er mer spekulerende satire enn fantastisk science fiction. Samtlige av de tre hundre sidenes kvinnefiendtlige ideer er hentet fra høyst reelle holdninger, maktovertakelsen er inspirert av Pol Pots massehenrettelser i Kambodsja og Nicolae Ceasescus midler for å øke fruktbarheten i Romania: forby all prevensjon og abort. Romanen er en studie av maktutøvelse, et element som lykkeligvis også vektlegges i serien.

LES MER: Ane Bamle Tjellhaug kommenterer: The Handmaid's Tale minner oss på hvor skjør friheten vår kan være.

Røde drakter

Da The Handmaid's Tale nådde skjermen i april 2017, hadde Donald Trump og hans administrasjon hatt regjeringsmakt i fire måneder og verden holdt pusten: Hvordan ville den overgreps-anklagede missegeneralen som hadde retweetet høyreekstreme meldinger og lovet å «gjøre USA storslått igjen» påvirke kvinners rettigheter? Seriens gjenkjennbare røde drakter med hvite kyser ble nesten umiddelbart et symbol på motstand mot konservatisme i abortspørsmål, man ser dem i demonstrasjoner i både Alabama og foran Slottet i Karl Johans gate.

Det politiske klimaet har gjort den hardtslående, svært tydelige TV-serien enda mer slagkraftig. For som sitt litterære forelegg, er The Handmaid's Tale alt annet enn forsiktig og antydende. Det dundres på med sterke, emosjonelle virkemidler, vi er med på tortur, henrettelser og rituelle voldtekter, alt i en verden med konstant, pressende undertrykking, der det knapt finnes snev av håp. Fargepalletten er mørk og blek på samme tid, eksteriørene er dystre og fulle av anonyme menn som enten er hengt eller bærer automatvåpen. Interiørene er nesten parodisk høyborgerlige, med sølvtøy, lysekroner og tjenerskap.

LES MER: Når kulturen blir vanskelig å kjenne igjen, mesker vi oss med fremtidsmareritt.

Langsom

Fra og med andre sesong skilte serien lag med Atwoods roman, noe som påvirket tempoet og porsjoneringen av informasjon. Den monotone undertrykkelsen er omhyggelig skildret og hovedpersonens situasjon i begynnelsen og på slutten av de 13 episodene er nokså identisk. Spørsmålet reiser seg, som i så mange strømmeserier: Hvor mye av saktmodigheten er et kunstnerisk valg og hvor mye er en nødvendighet for å holde episodekontrakten med oppdragsgivere – for å fylle ut minuttene?

Til å begynne med føles tilbakeblikkene til tiden før maktovertakelsen betimelige, de fikk effektivt frem rollefigurenes menneskelighet og demokratiets sårbarhet og var en behørig kontrast til undertrykkingen i «nåtid». Senere fremstår de som retningsløse, de rommer blant annet et trekantdrama som ikke vedkommer hovedhandlingen i nevneverdig grad.

LES MER: Science fiction-aktige dommedags­skikkelser presser seg fram i nye norske tegneserier.

Motstand

Nå er de første episodene av den tredje sesongen tilgjengelige, og mye tyder på at seerens tålmodighet med den møysommelige andreomgangen skal belønnes – at undertrykkingen skal erstattes med motstand, at fortvilelse så smått skal gi rom til håp.

I forrige sesongfinale valgte June å forbli i Gilead for å redde sin eldste datter fra fangenskap og å kjempe mot regimet fra innsiden. Hun er forflyttet til et nytt hjem, under den gåtefulle kommandanten Lawrences' styre. Som med så mange andre personer i serien, kan vi bare gjette oss til motivene hans. I forrige sesong hjalp han June med å rømme, men hva er det egentlig han vil? Total omveltning, mild reform eller personlig hevn? Og hvordan vil husfruen Serenas mislykkede forsøk på å tillate kvinner å lese Bibelen påvirke hennes indre?

Viktigst for de nye episodene er Junes endrede mentalitet. Hva passiv og sjokkskadet til rasende, med et ønske om hevn og rettferdighet. Helt tidlig i sesongen ser vi henne skjule og hjelpe andre motstandskvinner med å flykte. Opprøret er i gang, og har muligens pågått en stund.

Menneskelig hinderløype

The Handmaid's Tale er på sitt beste når den, gjennom et moralsk prisme, utforsker rollegalleriets komplekse personligheter. Her er absurde rasjonaliseringer for grusomme handlinger og avanserte psykologiske overlevelsesteknikker. Gjennom sesongene trer for eksempel Serena frem med stadig flere nyanser: Hun tråkker nedover hvis hun fornærmes eller ydmykes. Hun forakter svakhet, men er egentlig følsom. Hun er et skadet sinn som ikke makter å føle seg dårlig. Vil hun endre sitt verdensbilde?

LES MER: Flere amerikanske delstater gjør abort nærmest ulovlig.

Nivå

Lenger ned i næringskjeden klarer June seg ved sinnrik manøvrering mellom styrkene og svakhetene til personene rundt henne. Hinderløypa går mellom stolthet, ære, smiger og krenkelser, det lett å tråkke feil. Spillet krever en intelligent strategi: Ufriheten tvinger henne til å gå ned på undertrykkernes nivå, spille med deres regler, i deres verdensoppfattelse, en verdensoppfattelse som aldri kan trues. Serien setter oss inn i tankene hennes ved hjelp av en indre monolog, en fortellerstemme som av og til er velformulert, av og til glemsom og opprørt.

Serieskaper Bruce Miller har uttalt at han ser for seg The Handmaid's Tale som en saga over ti sesonger. Det er grunn til å håpe at det tredje kapitlet drar serien ut av den passive ensformigheten og erstatter den med handlekraft, at dvelingen ved lidelsen var godt motivert.