Den unge Oslo-artisten Oddrun Lilja er en stigende stjerne på norsk jazzhimmel. En del vil kjenne hennes fabelaktige spill fra Moksha, Frode Haltlis Avant Folk-prosjekt og ikke minst Bugge Wesseltofts New Conceptions of Jazz. Ved siden av dette har hun i noen år reist verden rundt for å delta i samarbeider med lokale (tradisjons)musikere, og det er disse reisene som nå danner utgangspunktet for debutalbumet til hennes kvartett Lilja. Og igjen står man over for den fascinerende opplevelsen, som man er blitt litt bortskjemt med i ny norsk jazz, at en medspiller på andres idéer står fram med sitt eget tydelige prosjekt.

 

LES OGSÅ: Hardingfelespiller og ­komponist Erlend Apneseth ­ønsker at musikken skal låte av fortid, nåtid og framtid på en og samme gang

Raga og saga

Den første låten heter «New York», den 10. og siste heter «Reykjavik», og innimellom der har man åtte andre oppkalt etter byer Lilja har besøkt i Sentral-Europa, Midtøsten, Asia og Afrika. Bandet består, foruten henne selv på gitar, fiolin og stemme, av den nederlandske hovedvokalisten Sanne Rambags, Jo Skaansar på bass og Helge Andreas Norbakken på perkusjon og trommer. Lilja og Kåre Chr. Vestrheim har produsert. I tillegg bidrar en svært omfattende liste gjestemusikere på albumet, der fellessang og tradisjonelle strenge- og perkusjonsinstrumenter ofte utgjør en sentral del av et overveiende akustisk lydbilde, og der Liljas meget fintfølende innstilte gitarforsterkerknekk mange ganger står for et lett røskende, elektrisk motstykke.

Reisene er dokumentert med bilder og ledsagende tekster, og det virker som det ligger et genuint formidlingsønske bak alle deler her. Plata er for det meste spilt inn i Oslo, men låten «Casablanca» er tatt opp i stua til en familie i Marokko i 2016, på sporet «Tyr» deltar et barneorkester Lilja jobbet med i en flyktningleir i Libanon, og ragaen «Kolgata» har bidrag fra den pakistanske sitarmesteren Ustad Ashraf Sharif Khan. Mellom den pulserende popjazzen i åpningen «New York», den multikulturelle, europeisk-kontinentale stemningen i «Paris» (med nydelig bidrag fra Bugge Wesseltoft) og de avsluttende sagaøy-prospektene på «Reykjavik», finnes altså inntrykk fra store deler av verden fastholdt.

Foto: Anne Valeur

Verden i gitarkassa

Så la oss bare ta det først som sist: Er det ikke en håpløst omfattende tanke for en norsk jazzgitarist å favne så mye av verden i 10 sanger, der prosjektet ikke bare er å snappe opp øyeblikksbilder fra reiser i et sett med egne låter, men faktisk å bygge musikken på klanger, instrumenter og skalaer fra de ulike tradisjonene i de besøkte landene? Til alt overmål settes Marble (klinkekule) som albumtittel, en metafor for kloden som er like effektiv som den er lettforståelig.

Man kan sikkert diskutere hvor mye Marble er jazz, og hvor mye det er tradisjonsmusikk, men det er neppe spesielt interessant. Men nettopp jazzen er jo et lysende eksempel på den banale, men viktige sannheten om at alt nytt og interessant oppstår der kulturer møtes, og at kunstens vesen nettopp går ut på å søke, lære, absorbere og leve seg inn i, for så å uttrykke gjennom det egne blikket på verden. Det skulle være unødvendig å påpeke, men dessverre finnes det portvokterkrefter i samtiden som mener at en slik innlevelse på tvers av det som skiller oss ikke kan eller en gang bør forekomme. Men det er i forståelsen av jazz (og musikk generelt) som en både utvidende og samlende kraft Liljas prosjekt bør sees.

LES OGSÅ: Bandet Evigheten låter nytt og annerledes, ved å minne om norsk kristenpopstil fra 70-tallet

Lever som den lærer

Noe man derimot alltid kan diskutere, er hvordan det «andre» møtes, og ikke minst om utføringen er bra eller dårlig. Det er flott bare å høre dette for det kule gitarspillet alene, i den nye konteksten av tradisjonselementene. Men under ligger en respektfull omgang med kildematerialet, og hele albumet springer ut av lyttende nærvær og jevnbyrdig musikalsk dialog. Det som likevel først og fremst gjør Marble til et vellykket prosjekt, er at alt det nevnte kommer i kombinasjon med at Lilja framstår som en sterk komponist med tydelig identitet.

Plata er full av gode låter og idéer, om det er det store fellessangpartiet i «Tyr», afro-groovet i «Casablanca», det nydelige «Paris»-refrenget eller det fengende temaet i «Mekelle». I alt dette imponerer vokalist Sanne Rambags og rytmeseksjonen med stor fleksibilitet, der de posisjonerer seg i samspillet med alle gjestebidragene. Og er ikke det enda et sympatisk trekk ved den unge generasjonen i norsk jazz? De flinke instrumentalistene utfolder seg, men det store egoet er fraværende.

Teksten til «New York» uttrykker i ord mye av det som kan oppfattes som platas tema. Jorda er vår, den er felles og kan ikke eies av noen. En kyniker ville kanskje si at det ligger en slags søndagskoleaktig god tro bak prosjektet, eller i alle fall språket i akkurat denne teksten, der man ser for seg menneskebarn i alle farger som holder hender i sirkel rundt den blå og grønne kloden vår. Men Marble er ei plate som hele tiden lever som den lærer, og ser ut til å bunne i et bevisst valg om tillit til verden og musikken. Den er årets mest ukyniske plate, fra en artist som med sikkerhet vil prege norsk musikk framover.