Anmeldelser

Jeg forbanner ikke tidens elv

Hardingfelespiller og ­komponist Erlend Apneseth ­ønsker at musikken skal låte av fortid, nåtid og framtid på en og samme gang.

Ole Johannes 
Åleskjær

kultur@vl.no Ole Johannes Åleskjær er musiker og ­låtskriver for The Loch Ness Mouse. Han skriver om musikk hver mandag.

Mens de lokale bedrift­ene der jeg bor bruker­ mange sponsorkroner på nok et ­coverband som spiller en eller annen variant av kjente rocke­låter fra de siste tiår, er Erlend Apneseth (29) sammen med trioen sin nominert til Hyundai Nordic Music Prize for det eksperimentelle jazz-/folkemusikkalbumet Salika, Molika. Prisen er opprettet av by:Larm for å hedre nordisk musikk i albumformat fra året som gikk. At et stort konsern som Hyundai setter navnet sitt på noe som like gjerne skjeler til nisjemusikken som den brede og populære, er visst ikke engang uvanlig om dagen.

Å forklare relasjonen mellom det stadig vanskeligere begrepet «folkelig» og første del av ordet «folkemusikk», er, som alle vet, å begi seg inn i et historisk sett sammensatt felt. Men det er ­likevel mange grunner til å hevde at musikk som står i et forhold til arven fra den norske folkemusikken opplever fornyet interesse.

I tillegg til utgivelser fra rene tradisjonsbærere, viser for eksempel aktuelle plater fra mer moderne utøvere som ­Erlend Viken (ute nå) og Susanne Lundeng (kommer fredag) at folkemusikken føres videre på lite puristisk vis. Få møter har likevel vært mer givende i norsk musikk de siste årene enn det mellom den eksperimentelle jazzen og folkemusikken.

Kollektiv

Erlend Apneseth er ute med sin nye plate Fragmentarium på selskapet Hubro, hvis tiårsjubileum ble behørig markert her i avisa i høst. ­Selskapet har spilt en viktig rolle i den nevnte oppblomstringen av artister innenfor feltet. ­Apneseth har gjort tre plater under trionavnet, og dette er den tredje uten. Felles for dem alle er at de bringer til torgs noe nytt hver gang, men også utgjør ulike sider av det samme.

Den nye plata, som er studioversjonen av et bestillingsverk for Kongsberg Jazzfestival i 2019, er i høy grad et kollektivt anliggende, der Apneseth har med seg et superlag av musikere man kjenner fra andre konstellasjoner i og utenfor Hubro-familien. Den er i så måte et godt stykke fra den Arve Henriksen-produserte debuten Blikkspor i 2013, der han var alene med fela.

Her har han med Stein Urheim på gitar (og annet), som for øvrig også har ny fin soloplate ute i disse dager. Fredrik Luhr Dietrichson spiller bass, Ida Løvli Hidle trekkspill, Anja Lauvdal er med på piano, synth og elektronikk, Hans Hulbækmo på trommer med mer. Hulbækmo, Lauvdal og Luhr Dietrichson spiller også i Moskus, og de tre pluss Løvli Hidle utgjør bandet Skadedyr.

Live-følelse

For også dét er et slående trekk ved deler av den oppblomstringen som finner sted i den yngre, ekspanderende ­norske scenen: Antallet kryssreferanser mellom musikere og forskjellige bandkonstellasjoner er så høyt at det nesten er litt vanskelig å henge med noen ganger. Selv om improvisasjonsaspektet er viktig for Apneseths plate, har for eksempel den ­tradisjonelle jazzsoloen ­liten plass. De sterke, individuelle stemmene i bandet tar ikke steget ut av ensemblet.

Jølster

Forrige gang brukte Apneseth opptak fra hjemstedet Jølster i musikken, og også denne gangen har han bygd inn tale- og sangopptak fra folkemusikkarkivene. På Salika, Molika tilførte opptakene noen ganger en rørende fortellerkvalitet, mens de her må sies å inngå i langt mer elektroniske og eksperimentelle omgivelser i en slag cut-up-teknikk. Opptakene er denne gangen fra Buskerud, og Kongsberg kan for øvrig virke til å være en direkte inspirasjon også ellers. Det over seks minutter lange sporet «Gruvene» åler seg gjennom smale ganger av knirkebass og elektronisk dryppstein fram til noen mektige melodier som åpninger inne i fjellet.

All tid samtidig

Live-basert ensemblespill er altså sentralt gjennom de syv sporene. ­Åpningslåten «Gangar» og tittellåten er eksempler på over-lyng-og-hei-bluesen som kan finnes her, men hovedvekten ligger likevel ofte i det jeg også vil trekke fram som favoritter: lange, atmosfæriske og svært vakre passasjer, slik som i spor to, «Du Fallande Jord». Når man først har tenkt å si at Anja Lauvdals tangentinvolvering tilfører Apneseths musikk noe den ikke har hatt før, kommer Urheims gitar inn fra siden og gjør det samme, og slik kunne man fortsatt runden i bandet. Men el-gitaren og synthen er i alle fall sterkt medvirkende til et mer fyldig moderne sound rundt feleklangen.

I landskapsarkitektur og byutvikling er det populært med såkalte «brownstone relics», det vil si elementer fra fortiden som står igjen midt inne blant alle de nye. Det kan for eksempel være en gammel fabrikkpipe i teglstein i et moderne kontorkompleks. Eller som vanntårnet fra Urskog-Hølandsbanen, som jeg har hørt gi ekko av rocke­coverbandets låter utenfor ølteltet på Bjørkelangen i sommernatta.

Det tror jeg forresten ikke er del av noen planlegging. Det er bare glemt igjen der. Men det er ikke en slik sammenstilling av nytt og gammelt side om side Apneseth oppnår.

Unikt kunstnerskap

Om man skulle knabbe Mao-­sitatet Per Petterson en gang brukte som romantittel, så forbanner ikke denne musikken tidens elv. Den dype kjennskapen til det gamle, tradisjonstrådene i hardingfelespillet, blandet med det nåtidige og eksperimentelt framtidsrettede inngår i en all-tid-på-en-gang-stemning, der de ulike delene ikke kan skilles fra hverandre. Med Fragmentarium føyes enda en spennende side til et helt unikt norsk kunstnerskap.

LES FLERE ANBEFALINGER FRA OLE JOHANNES ÅLESKJÆR:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser