«Livet er den mest ekstreme delen av det som vi kaller eksistensen», synger Bergens-bandet Evigheten på det andre sporet på sin nye EP. Det finnes etter hvert mange band med ny-alvorlige tekster på norsk og mer eller mindre hjemmemekka synthpop. Mange av dem er i og for seg kule nok, men det kan bli litt mye tidsriktig og fargerik gym-stil også, og det blir til at man sitter og blar på leting etter noe som gir et mer varig inntrykk.

Den rastløse skippingen mot neste band stopper derimot opp ved Evigheten, ikke minst fordi den nevnte setningen om eksistensen høres ut som om den er framført av en korsolist i en arbeidskirke for lenge siden. Plutselig er både originaliteten og substansen man ikke fant ellers, på plass både i tekst og musikk.

LES OGSÅ: Nytt Swans-album trenger seg med makt inn i himmelriket

Jesusvekkelse

Bak Evigheten står låtskriver og produsent Njål Paulsberg, kjent fra en mengde Bergensprosjekter, som Put Your Hands Up for Neo Tokyo, Young Dreams og Megaphonic Thrift, og i senere tid som innleid musiker for andre artister. Sekstetten Evigheten gav ut EP-en «Evig» i 2018 og følger nå opp med «Heten». I tillegg slippes de to EP-ene samlet som et album på vinyl, med bonusspor.

De klare stemmene til vokalistene Tonje Indrehus, Iselin Børve Toft og Mathilde Saunes-Skarsgaard, som alle også synger i ensemblet Multa Paucis, er helt essensielle i uttrykket. Evigheten blander nemlig funky rytmer og sprø synther med melodiføring fra religiøs korsang, folketoner og ikke minst norsk kristenmusikk fra 70-tallet. Uttrykket som oppstår er ikke bare spesielt. Det er nesten uforståelig hvordan noen spor kanaliserer sangboka Rop Det Ut, tidlig Kristin Solli Schøien og norsk Jesusvekkelse. Ikke ofte man sier den setningen om hipp, sekulær norsk indie.

LES OGSÅ: Hun sang på tidenes beste soul-øyeblikk. Åleskjær minnes Cordelia Yvonne Baker

Ateisme

Jon Michelets datter Tanias historie om oppvekst i AKP (m-l)-miljø med sterk sosial kontroll og ateistisk ideologi og hennes vei til å stå fram med en kristen tro fikk mye oppmerksomhet i fjor. Njål Paulsberg i Evigheten har i et nylig intervju også fortalt om ateistisk bakgrunn, og at han etter hvert oppfattet posisjonen som et fattig ståsted. Historiene er nok likevel langt fra like, for selv om man hos Evigheten finner en uironisk tilnærming til kristelig språk og form, er trosforholdene mye mindre definerte. Mye av grunnen til adaptasjonen virker til å ligge i rent kunstneriske valg og en søken etter en sakral og fredfull stemning som finnes i forbildene. Det oppfattes likevel ikke som en gimmick når bandet låner det kulturelle uttrykket til det som vel må sies å være en minoritet i Norge (selv om Jesusvekkelsen visstnok omfattet mange flere mennesker enn AKP-bevegelsen, og selv om sistnevnte fikk alt fokuset).

Evighetens søken etter et «noe», et eller annet utenfor en selv, har resultert i en annerledes utgivelse i norsk sammenheng. Aller finest er prosjektet denne gang kanskje uttrykt i «Alene i havet», som handler om å synke ned i noe ukjent, men hvor det mørke likevel belyses og hvor man kjenner at man er nær det man alltid har søkt.