Kvinners kamp mot voldelige og korrupte menn

Britiske Steve McQueen og amerikanske Spike Lee står fram som to av de dyktigste svarte filmregissørene som har slått gjennom med kommersielle filmer. Lee markerte seg i år med BlacKkKlansman, en skarp satire over rasistene i Ku Klux Klan. McQueen fortalte den rå historien om en fri, svart mann fra Nordstatene som ble bortført til slaveri i sør (12 Years a Slave).

Kvinner gjør opprør

Når McQueen nå er kinoaktuell med thrilleren Widows med handling fra en fattig bydel i Chicago, er det interessant å minne om Spike Lees sexnekt-drama Chi Raq (2015) fra det voldsherjede South Side i samme by.

I begge filmer opererer mennene gjennom gjenger som ikke nøler med å rane og robbe, skyte og drepe for å berike seg og ta kontrollen over nabolaget. Men på et tidspunkt får kvinnene nok av å se sine ektemenn og barn bli tatt livet av.

Lee benyttet seg av humor og satire for å oppfordre til kamp mot dødbringende feider i bydelen Englewood. Han forvandlet den gamle komedien Lysistrata (Aristofanes, 411 f. Kr.) til en heftig og sexy nåtidsversjon. Lysistrata i Chicago er den yppige kvinnen som ikke lenger vil gå til sengs med Chi-Raq, en muskuløs og farlig gjengleder.

Dialogen ble framført i sosiolekten til svarte South Side-beboere, utrolig nok på rim for å gi følelsen av gresk drama. Den eneste hvite skuespilleren i filmen, John Cusack, som spilte talefør prest for de svarte i den lokale kirken.

[ LES MER: Sterk tysk film om uniformert ondskap ]

Den svarte enken

I McQueens Widows er det noe mer blanding av etnisitet. Læreren Veronica har i alle år elsket sin hvite ektemann Harry Rawlings (Liam Neeson), men ikke brydd seg om jobben hans. Det burde hun nok gjort før det var for sent. For han viser seg å lede en gjeng med banditter som utfører ran på ran.

Filmtittelen peker mot at det går helt galt da Harry & Co skal stjele 2 millioner dollar fra den svarte politikerspiren Jamal Manning. Han trenger pengene til å vinne en valgkamp for å bli bystyremedlem.

Snart har vi fire enker og en forsvunnet pengesum som Manning og hans voldelige håndlangere forlanger at hustruene skal betale tilbake. Konflikten forsterkes av den hvite politikerrivalen Jack Mulligan (Colin Farrell), en kynisk fyr som har arvet seg til rikdom. Han nøler ikke med å øke formuen og makten sin ved hjelp av korrupte knep.

Av dette skaper McQueen og hans kvinnelige medmanusforfatter Gillian Flynn (Gone Girl) en fartsfylt actionthriller med flere overraskende twister.

En tvilsom prest

Paulus' ord om at det et menneske sår, skal det også høste, siteres ironisk nok av den hvite politikeren. Det blir et frampek om hvor galt det vil gå med flere aktører. I motsetning til den rettskafne, hvite presten i Lees film som oppildnet menigheten til kamp mot vold og våpen, spiller den svarte presten i Widows en tvilsom rolle som støttespiller for den svarte politikeren.

Dette svarer til utsagn McQueen har kommet med offentlig om den forverrede utviklingen i Chicago der korrupsjonen har økt og sågar religiøse ledere er blandet inn.

[ LES MER: Det er en bragd hvordan Lykkeland skildrer hva nordmenn opplevde da oljen ble funnet i Nordsjøen. ]

Følelsesmessig trykk

Det som hever Widows over tradisjonelle thrillere, er fortvilelsen hos kvinnene. Alice ble mishandlet av sin ektemann, Linda mistet butikken sin fordi korrupte politikere vil ha en for stor del av kaka. Den enslige moren Belle blir med på laget fordi hun er desperat etter å tjene noen penger til seg og datteren.

Slik illustrerer thrilleren hvor langt mennesker er villig til å gå når de står igjen med ingenting.

Sterkest inntrykk gjør Viola Davis i hovedrollen som Veronica der hun pines av sorg, skuffelse og sinne over en ektemann som bedro henne. Hennes spill er utsøkt.

McQueen fletter inn et raseperspektiv i denne enkens skjebne gjennom et tragisk tilbakeblikk: Sønnen hun en gang fikk med Harry ble offer for en skjebnesvanger diskriminering fra en hvit politimann.

Kvinner blir som menn

Nå kan man innvende at mens Spike Lee i Chi Raq lot kvinnene bekjempe vold med ikkevoldelig sexnekt, tvinger McQueen enkene til å svare med mannfolkenes mynt.

Veronica maner de andre til å bli med på et tokt for å rane dollarsedlene tilbake. Dermed må kvinnene show them that we have balls, som hun sier, altså avkle seg sin sarte femininitet og ikle seg mannens virkemidler, styrke og handlemåte. Snart kjøper de våpen, lærer seg å skyte og øver seg på å løpe med sekker søkkfulle av pengesedler.

Dette kan man velmenende kritisere. Jeg velger i stedet å se det som en nødvendighet all den tid regissøren har valgt å lage en thriller. Da må man godta at visse sjangerregler styrer resultatet, som at anti-heltene vinner over skurkene med egnede virkemidler.

Og man skal ikke se bort ifra at McQueen, nettopp gjennom bruken av thrillerformatet, når et større publikum med sin piskesnert mot vold og korrupsjon i Chicago enn han ville gjort med et stillferdig drama.