Anmeldelser

Konvensjonelt kostymedrama

Colette har en ukledelig mangel på personlighet og skarpe kanter og kunne fått betydelig mer ut av sitt gode utgangspunkt.

Det skulle to verdenskriger og en hel del fremmedgjøring til før man i Frankrike begynte å kalle slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet for La Belle Époque; skjønnhetens tid. Det går an å påstå at denne feterte, nesten-moderne gullalderen var på sitt mest gyldne på og rundt 1890-tallet, med Paris som det magnetisk-kreative smørøyet. For byen rammes tiåret inn av to epokegjørende øyeblikk - verdensutstillingen i 1889 med innvielsen av Eiffeltårnet og åpningen av metro-nettverket i 1900. Den kunstneriske virksomheten i mellomtiden var kanskje like identitetsskapende: Billedkunstnere som Gauguin, Cézanne, Rodin og komponister som Debussy og Ravel hadde viktige kreative perioder. I salongene og brasseriene fant man tilreisende som van Gogh, Stravinsky og Munch, Picasso kom til byen for første gang i 1900. Den store, litterære stjernen var Emile Zola; samfunnsengasjert og med enorm suksess i samtiden.

LES OGSÅ: Intelligent drama om å bryte seg fri

Hovedstaden perfeksjonerte sin gastronomi og arrangerte verdens første filmvisning, det flommet av champagne og absint på nyåpnede etablissementer som Ritz og Moulin Rouge, man organiserte bilrace, Marie Curie oppdaget nye grunnstoffer.

Sidesprang og opphavsrett

Det var denne moderne og optimistiske luften Sidonie Gabrielle Colette, kjent for kun sitt siste navn, pustet inn som ung voksen. Hun skrev, for å sitere norske Wikipedia, romaner om «frittalende kvinners kvaler, kjærlighet og seksualliv». Mest påaktet er kortromanen Gigi fra 1944, da hun var 71. Fire år senere ble hun nominert til Nobelprisen i litteratur.

Kinoaktuelle Colette følger henne i en tidligere periode, i nettopp 1890-tallets Paris. 1893 giftet offisersdatteren fra provinsen seg med den fjorten år eldre forfatteren, forlagsmannen og libertineren Henry Gauthier-Villairs, som introduserte henne for avantagardkunst og oppfordret henne til å innlede lesbiske forhold. Hennes fire første romaner - den delvis selvbiografiske og enormt populære serien om landsens Claudine - ble gitt ut under hans navn; som George Sand (pseudonym for Amantine Dupin) hadde erfart en generasjon tidligere, solgte bøker av kvinnelige forfattere dårlig. Gauthiers-Villairs drev dessuten, under forfatteraliaset «Willy» et slags litterært maskineri der bøker ble skrevet nærmest etter samlebåndsmetoden. Hans unge kone ble sperret inne og tvunget til å skrive.

Ekteskapet var også herjet av systematiske sidesprang og enda heftigere diskusjoner om økonomi og opphavsrett.

Flosshatt og kniplinger

Colette er et på alle måter tradisjonelt kostymedrama som misbruker muligheten til å skildre det særegne med tiden og stedet. Vi får opplyst at stemningen er «elektrisk» i Paris, men filmen fanger lite av tidsånden utover noen obligatoriske salongbesøk (der hovedpersonen er ensom i mengden) og en pliktskyldig snartur innom Moulin Rouge. Rulleteksten har flere ungarske enn franske navn, noe som forklarer manglende Paris-følelse. Kun et fåtall scener er spilt inn der, språket er engelsk.

LES OGSÅ: Vellykket om tiden da oljen ble funnet

Sjangerkonvensjonene er tallrike. Her er flosshatter, kniplinger, snurrebarter, velosipeder, lidderlighet i høyet, hestedrosjer, frodige hager, hårfletting, champagne-gira deklamasjoner stående oppe på spisebord og en hovedperson som blir overrakt et fornemt hus på en «overraskende» måte som ikke overrasker en sjel i publikum. Og et damplokomotiv filmskaperne må ha vært så fornøyde med at de bruker det fire ganger.

Aldri under kostymene

Dialogen er litterær, rollefigurene er skildret uten psykologisk dybde, det føles aldri som noe viktig står på spill i handlingens etter hvert trettende pendling mellom forfattermyter, pengeproblemer og utroskapsproblematikk. Hovedpersonens romanser, både med ektemannen og likekjønnede (i filmen tar hun initiativet til dem selv) er noe vi bare passivt bivåner, regissør Wash Westmoreland slipper oss aldri tett på rollefigurene, filmen er langt unna Knut Hamsuns 1890-kredo om «blodets hvisken og benpibernes bøn». Det er snilt og behagelig-teatralsk, selv i de mest «opprivende» ekteskapskrangler.

Musikken er insisterende, det tys til pauketung opera når handlingen skal være dramatisk. Det estetisk formfullendte og en Keira Knightley som gjør mye ut av en snevert skrevet rolle gjør imidlertid Colette til nesten akseptabel filmopplevelse. Den holder kontrakten med kostymedramapublikummet, det kan man trygt si. Delvis interessant er også et sveip innom virkelighetslitteraturen, vi får en florlett diskusjon om hvilket ansvar man har når romaner nærmer seg biografi.

Men: Den virkelige Colette hadde fortjent en mindre strømlinjeformet skildring av sitt eget liv enn denne.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser