Malerisk modning

Hva vet vi egentlig om ­Paraguay? Argentina viser seg stadig for verden gjennom sin store, ­globalt orienterte film­produksjon. ­Naboen i nord, «Hjertet av Sør-Amerika», som det gjerne ­kalles, har produsert i overkant av ­hundre spillefilmer til sammen, om lag samme antall som i Norge over en vilkårlig ­fireårsperiode.

Brorparten av filmproduk­sjonen i det tidligere diktaturet har funnet sted i dette tiåret, i kjølvannet av en sterk økonomisk blomstring fra 2010.

Multinasjonal

Og med ­Arvingene, Las Herederas på originalspråket, har landet fått sin aller første filmfortelling med internasjonalt nedslagsfelt. Den høstet to priser – en av dem for beste kvinnelige hovedrolle – under årets filmfestival i Berlin, der den konkurrerte i hoved­programmet.

Filmen er også mellomstatlig i sin tilblivelse, hoved­produsenten er paraguayansk, men et halv­annet dusin fargerike ­logoer før forteksten vitner om et ­intrikat nettverk av finansierings­kilder, fra land som Tyskland, ­Uruguay, Frankrike, Brasil. Og ikke minst Norge: Gjennom Norsk film­institutt og Film fra ­Sør-­festivalens Sørfond-ordning har filmen norsk medprodusent og er sikret visninger under ­festivalen i Oslo og i våre ­største kinoer.

Modning

Som forventet er ­historien lokal og universell og med billedspråk og tematikk som gjør den skreddersydd for ­festivalmarkedet og det man gjerne kaller «det voksne, ­kvalitetsbevisste publikummet»: Chela og Chiquita, to grånende kvinner fra høyborgerskapet i hovedstaden Asuncion har levd sammen i et kjærlighetsforhold i hele sine voksne liv. Av ­årsaker som ikke utførlig ­utforskes, er de i økonomiske vansker, og misligheter har ført til at ­Chiquita må sone en fengsels­dom for svindel. Vi forskånes for detaljene, her er ­ingen ­teatralsk og argumenterende rettsals­dramatikk, vi kommer aldri på det rene med hva som faktisk har skjedd. Det er heller ikke poenget.

For Arvingene er en ­historie om sen modning, om å ta ­ansvar for eget liv, å skape sin egen ­lykke i sitt eget møte med ­verden. For den forsiktige og nervøse Chela synes først fengsels­dommen til den mer dominerende samboeren som en katastrofe.

Overklasse

Åpningsbildet er talende: Kamera lar oss se ­Chiquita selge parets kostbare arvegods med Chelas skjelvende, tilbaketrukne blikk. Når førstnevnte må inn til ­soning, tvinges Chela til å bli mer ­sosial. Bekymret og uten førerkort ­begynner hun å fungere som sjåfør for overbærende overklassekvinner i nabolaget, hun tas med til hjem med morske statuer av det vi antar er stolte aner.

Under turene i sin arkaiske Mercedes, stifter hun bekjentskap med unge, livlige Angy, og publikum får snart sine ­mistanker bekreftet; nyanser av tiltrekning mellom de to trer forsiktig frem. Chela får en oppvåkning. Har hun selv sittet i et slags fengsel?

LES OGSÅ: Steve McQueen satser på kvinnene i sin actionfilm Widows

Debutanter

Den London-
utdannete regissøren og ­manus-
forfatteren Marcello ­Martinessi spille­filmdebuterer som 44-
åring, med en tematikk mer moden enn hos jevn­aldrende regissører. Skuespillerne, ­inkludert den pris­vinnende hovedrolleinne­haveren Ana Brun er amatører, helt uten ­scene- og filmerfaring. ­Bildene er gjennom­komponerte, ofte ­direkte maleriske. Frem­driften i historiefortellingen – med sine mange utelatelser – er selv­sikker og saktegående.

Dramaet utspiller seg i ­uut-
talte setninger, ørsmå ­ansikts-
uttrykk og en fortid vi bare kan gjette oss til. Det hviler altså mye ansvar på skuldrene til en skuespillerdebutant på ­noenogseksti, og Brun spiller rollen med troverdig, underkommunisert innlevelse.

Arvingene har enkelte ­krys- nings­punkter med belgiske Hannah fra tidligere i vår: Nærbilder og monotoni i skildringen av en eldre, isolert kvinne. Men den mangler sistnevntes nerve og smittende uro, av og til ­tipper den nitide realismen over i det konstruerte.

For subtil?

Det meste med denne historien – en mulig ­allegori over Paraguays vei ut av diktatur – er antydende, subtilt. Ja, er den stringente drama­turgien for velformulert og rettvinklet i sin handlings­fattige minimalisme? Materialet er identifiserbart, alle kjenner mennesker som er ­underdanige og forsagte i sine ­tilknytninger til andre, folk som ønsker ­dominante personer rundt seg. Ved å rendyrke tematikken, riktignok med satiriske sideblikk til et klassedelt samfunn, gjør filmskaperen det enkelt for seg selv – og litt mer krevende for seeren.