«Som far, bestefar og ektefelle». «Som landets konge». Slik presenterte kong Harald seg da han holdt minnetalen for ofrene for 22. juli-terroren. Kongen møter oss ikke bare som konge, men som menneske. Og som et menneske som bryr seg. Det er ikke noen mediestrategi. Det er slik han er.

LES OGSÅ: Kongen sier nei til aktiv dødshjelp

Boka er en hjertevarm anerkjennelse

På slutten av sin kongsgjerning lot kong Olav seg intervjue av tidligere stortingspresident Jo Benkow. Boken basert på samtalene kom først ut etter kongens død. Nå har tidligere redaktør Harald Stanghelle fått intervjue kong Harald.

«Jeg får vel begynne å grue meg», sa kongen om den forestående boklanseringen. Det hadde han ingen grunn til. Boken er langt fra noen servil hyllest. Men den er likevel en hjertevarm anerkjennelse - nettopp fordi kongen her framstår som seg selv.

«Kongen forteller» heter boka. Snarere er det Harald Stanghelle som forteller. Han trekker opp de store linjene, han forklarer bakgrunnen - og så lar han kongen kommentere. Det er riktig vellykket. Stanghelle forener kunnskap og analytisk tenkning med journalistisk framstillingsevne. Det setter kongens uttalelser inn i en sammenheng som gjør dem mer interessante.

 

Kongen og Jens Stoltenbergs diskusjon om Mette Marit

Stanghelle bringer ikke ny kunnskap. Men han trekker effektivt på de bøkene som allerede er skrevet om kongehuset. Heller ikke kongen sier så mye nytt. Men han får i større grad enn ellers reflektere over det han har vært med på og det han har gjort. Dermed får vi en bedre innsikt i hvordan han tenker og i hvem han er.

«Her vil jeg mene at kongen faktisk er kongen - altså meg og ikke deg», sa kong Harald til statsminister Jens Stoltenberg om det som står i Grunnloven om at kongen skal godkjenne kronprinsens ekteskap.

Når Grunnloven omtaler kongen, betyr det i vår statsskikk kongen i statsråd - det vil i praksis si statsministeren og regjeringen.

KONGEN: – Vår tid likner mer og mer på mellomkrigstida

Samlende i kriser

Men kongen har like fullt en funksjon i vårt system. I Sverige har kongen kun symbolsk funksjon. I Norge leder kongen statsråd, åpner Stortinget og gir oppdrag til statsministre å danne regjering. Det gir en langt større tyngde også til det viktigste oppdraget, slik det norske kongehus har definert det helt siden kong Haakon tok på seg å definere et norsk monarki: Å samle folket.

Denne samlende funksjonen kommer særlig til uttrykk i kriser. Det viktigste eksempelet er krigen 1940-45. For kong Harald var 22. juli-terroren den viktigste utfordringen så langt.

Men også kongens taler til grupper som har følt seg satt utenfor det nasjonale fellesskapet har vært viktige: Til samene, til partisanene i Finnmark, til barna til landssvikdømte, til innvandrerne og de homofile.

Kongens ord har i alle disse tilfellene vist seg å ha større tyngde enn det som kommer fra politikerne. Han kan på en mer troverdig måte tale på vegne av nasjonen.

Kong Harald hilser på Signe Eriksen, Borgny Schanche (Midten) og Mally Eriksen i Kiberg i 1992. Signe og Mallys menn var partisaner under krigen.

Kong Harald hilser på Signe Eriksen, Borgny Schanche (Midten) og Mally Eriksen i Kiberg i 1992. Signe og Mallys menn var partisaner under krigen.

Ikke lært opp av omdømme-eksperter

Kong Harald er på mange måter en ganske vanlig mann. Litt sjenert, litt usikker på seg selv, litt midt på treet i mange sammenhenger. Det kunne vært en svakhet for en konge.

Men kong Harald er ikke redd for å være seg selv. Det er faktisk hans viktigste leveregel, og den har innprentet sine etterfølgere. Og siden han er glad i mennesker, merker vi først og fremst det. Det er ikke noe han har lært av omdømme-eksperter. Det er slik han er.

Derfor faller det også naturlig at han sier fra om sine verdier og det han er opptatt av. Barns situasjon i vårt samfunn. De som faller utenfor. Mangfold som positiv ressurs. Og natur og miljø. Alt dette er slikt han er ekte engasjert i.

Dette setter sine grenser for hva Kongen kan si

Samtidig skal han ikke drive politikk. Han kan aldri markere uenighet med regjeringen. Det setter sine grenser for hva han kan si. Det er for eksempel utenkelig at kongen kunne sagt det han sa til partisaner og landssvikere i årene etter krigen. Han kunne heller ikke kritisert fornorskingspolitikken av samene før regjeringen hadde forlatt denne politikken.

Og derfor kan han ikke gå ut mot norsk oljevirksomhet, selv om han er levende opptatt av klima. Kongen kan ikke gå ut mot landets viktigste næring, sier han selv i boken.

Men han kan si at han forstår de unges utålmodighet i møte med klimautfordringene.

Da jeg fikk intervjue kong Harald til kirkejubileet i 1995, beveget jeg meg forsiktig inn på spørsmål om kongens personlige tro. Jeg regnet med at han ville være tilbakeholden med å svare. Til min overraskelse var han svært så åpenhjertig.

Derfor overrasker det meg ikke at kongen er så klar om sin kristne tro i Stanghelles bok. Det er rett og slett en del av å være seg selv. Det gjør ham ikke mindre samlende også for de som har annen tro.

Det er muligens et ekko av det pietistiske krav til personlig tro som slår ut når kongen framstiller seg som ikke så veldig sterkt troende. Han ber, han går til gudstjeneste, han tar mot nattverden og han ser sin gjerning som et kall fra Gud - hva annet er det enn å være troende kristen?

At boka er skrevet av en republikaner er betegnende

At denne boken er skrevet av en republikaner, er ganske betegnende for monarkiets stilling i Norge. Den er rett og slett et kraftfullt bidrag til at vi skal fortsette å ha kongedømme. I alle fall så lenge monarkene fortsetter i kong Haralds spor.

 

LES MER: