– Jeg synes det er et skremmende perspektiv. Man kommer til en gråsone der det er håpløst å bane seg vei. Å avslutte en behand­ling når det ikke lenger er noe håp, synes jeg er greit, men aktiv dødshjelp – nei.

Dette sier Kong Harald V i boken Kongen forteller som i dag, onsdag, gis ut på Kagge forlag. Her har pressemannen Harald Stanghelle, for mange kjent som tidligere redaktør i Aftenposten, intervjuet kongen om forandringene som har funnet sted gjennom hans år som prins, kronprins og konge.

 

Ville få fram holdninger

I boken deler kongen sine tanker om både historien og dagens Norge. Han er innom tema som miljøvern, religion, likestilling, Forsvaret, idrett, 22. juli-tragedien og likekjønnet vigsel. I et kapittel med tittelen «Jeg kan nok mer om naturens enn om troens mysterier», snakker kongen om sin egen tro og religionens plass i samfunnet.

Boken er ingen biografi, men Stanghelle har ønsket å få kongen til å sette ord på endringene som har skjedd i Norge. Initiativet kom fra Kagge forlag, etter en dansk utgivelse der dronning Margrethe snakket med redaktør Thomas Larsen om Danmark og danskene.

«Målet har vært å skrive en bok som får frem holdninger og historier som preger landets monark, og knytte disse til forandringene Norge har gjennomgått i kong Haralds tid,» skriver Stanghelle i forordet.

Pressemannen og avisredaktøren Harald Stanghelle har møtt kong Harald gjennom elleve lengre samtaler. Foto: Agnete Brun.
Foto: Agnete Brun

Kong Harald og Harald Stanghelle. Foto: Agnete Brun/Kagge forlag

– Fornyelse

Kongen beskrives som replikksterk, og med et skarpt blikk på både seg selv og den nasjon han er statsoverhode for.

«Han er ikke bare oppdatert, men har også en evne til å se fremover», mener Stanghelle, og hevder kong Harald har representert en fornyelse i utviklingen av rollen som et sterkt symbolsk lim i et mer fragmentert samfunn.

«Han har markert klar støtte til holdninger som har gjort samfunnet åpnere,» skriver Stanghelle.

'Under betydelig press'

Når det gjelder dødshjelp bekymres kongen av hvordan dette er blitt et stadig større tema i løpet av knappe 20 år. Stanghelle refererer her at kongen tok opp saken allerede i 1998, da han uttalte under et kirkemøte at «Menneskelivets ukrenkelighet er dypt grunnfestet i vår kultur. Når spørsmålet om aktiv dødshjelp i dag reises i vårt samfunn, er det et tegn på at det grunnleggende synet på mennesket er kommet under betydelig press».

I samme kapittel snakker kongen om religionens plass i samfunnet. Han forteller hvorfor han personlig gikk inn for å beholde en bekjennelsesplikt, da grunnloven ble forandret, og det tette forholdet mellom stat og kirke ble løsnet opp.

Dette er den eneste gang dagens konge har grepet direkte inn i et lovarbeid og engasjert seg i utformingen av en lovparagraf.

Kongen forteller om hvordan dette hadde bakgrunn i en personlig opplevelse under signingen i Nidarosdomen som kom til «å bety mer enn jeg var klar over.»

– Derfra fant jeg det naturlig og riktig å si at bekjennelsesplikten måtte få lov til å fortsette, da det mange år senere ble aktuelt å ta den ut av Grunnloven. For meg personlig var det viktig at den fortsatt skulle stå der, sier kongen som i boken gir innblikk i kulissene da lovendringene skulle vedtas, herunder samtalene han hadde med daværende kirkeminister Trond Giske (Ap).

Foto: Foto: Dronning Sonja / Kagge forlag / NTB

Kong Harald fotografert på Svalbard av Dronning Sonja. Foto: Privat/Kagge forlag

– Kristendommen har gått dypt inn i vår væremåte

Kong Harald forteller i samme kapittel om oppveksten i en familie der kristendommen var en selvsagt del av tradisjon og dagligliv, og han sier dette om kristendommens innflytelse på det norske samfunnet:

«Kristendommen har gått dypt inn i vår væremåte, våre hold­ninger og vår oppfatning av godt og vondt, av hva som er viktig og mindre viktig», er kong Haralds observasjon.

Han sier:

«Jeg husker hvordan min bestefar, kong Haakon, var opptatt av at kristne holdninger og verdier måtte prege de unge. I sam­taler kom han mange ganger tilbake til de ti bud som selve funda­mentet og bunnstokken i samfunnsbygget. Selv ble jeg oppdratt i den kristne tradisjonen på det jeg tror er den vanlige måten, med aftenbønn og sanger. Det var mor som tok seg av det. Det første jeg husker var jo fra Amerika under krigen, og det var hun som var der. Men også min far, kong Olav, kom absolutt til å bety noe i denne sammenheng. Det er helt klart. Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å videreføre dette til mine barn. Dette med sang sitter nok i. Jeg liker å synge, og jeg har alltid hatt glede av å være med på fellessang i kirken.»

Kongen regner fortsatt kirken som et sam­lingsmerke, noe han mener kommer til syne når samfunnet rammes av en tragedie.

«Da samler folk seg i kirken. Man behøver noe som er større enn seg selv, trenger det for å begripe det som skjer. Midt i for­ tvilelsen trenger man en ramme rundt og da brukes kirken. Bare tenkt på blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli så skjønner man hva jeg mener,» sier kongen.

Stanghelle: «Moralsk hegemoni har skiftet ham»

I boken beskrives likevel større samfunnsendringer når det gjelder etikk, som kongen hilser velkommen. Et av de mest markante er knyttet til samliv. Stanghelle skriver at mens Sonja og Harald flyttet inn i bryllupsgaven fra kong Olav, Skaugum, etter vielsen i Oslo domkirke, hadde Mette ­Marit og Haakon startet som samboere i en leilighet på St. Hanshaugen i Oslo.

«Det var knapt en biskop som gjorde noe stort nummer av det siste. Det som i bryllupsåret 1968 var majoritetsholdninger, var i bryllupsåret 2001 noe bare et mindretall av nordmenn kjente seg igjen i. Aksepten for frie valg og ulike livsmønstre var ikke bare blitt større, den var totalt snudd på hodet. Det moralske hegemoniet hadde skiftet ham. Hverken ekteskapslovgivningen eller Den norske kirke var som før.»

Kong Harald med hund på hyttetunet.
Foto: Dronning Sonja / Privat

I forbindelse med utgivelsen frigir slotten en rekke private fotografier. Her er kongen fotografert av Dronning Sonja. Foto: Privat/Kagge forlag.

Kongen: – En revolusjon

Til dette sier kongen:

– Jeg har fulgt med på en utvikling der tidligere tiders mønstre er forandret. Det har blitt større frihet for den enkelte til å leve sitt liv på den måten man selv ønsker. Det er en utvikling som har gått veldig fort. Tenk på aksepten først for samboerskap og så senere homofile ekteskap. Det er en revolusjon, og jeg synes det er helt riktig. Det er ingen som har lov til å bestemme over individet på det private området. Den enkelte må få gjøre som han eller hun selv vil. Konvensjonene må vike fordi det angår privatlivet til det enkelte individ. Kirken har jo ikke vært helt enig i utviklin­gen. Den har vært tilbakeholden, men det begynner å komme seg. Også kirken må forandre seg med det samfunnet den virker i, er kong Haralds refleksjon.

Kaller seg ikke feminist

Også likestilling mellom menn og kvinner er et av de viktigste stikk­ ordene for den store omveltingen det norske samfunn har gjennomgått.

– En av de viktigste forandringene når vi snakker om sosiale mønstre, berører kvinnenes stilling. Der har det skjedd en stor for­andring, selv om mange mener vi ikke er i mål med likestillingen. Men den har blitt bedre. Jeg vil ikke kalle meg feminist, men jeg er åpen for alt som måtte være, sier kongen.

Kongen forteller gis ut på Kagge forlag
Foto: Kagge forlag

Trodde kongen ville si nei.

Harald Stanghelle skriver at han trodde først at Slottet ville si nei til henvendelsen. I stedet ble det elleve samtaler mellom kongen og Stanghelle, som har funnet sted på Slottet og på Kongsgården. Stanghelle skriver at kongen fikk vite temaer for samtalen på forhånd, men at han verken fikk eller ba om spørsmålene.

«Han har aldri avvist å svare på spørsmål selv langt utenfor de oppgitte temaer. Med mye tålmodighet og ikke så lite humor har kongen akseptert at våre samtaler har tatt sine egne veier,» skriver Stanghelle.

Også dronning Sonja, kronprins Haakon og prinsesse Astrid har bidratt. Sistnevnte til kapitlet om kronprinsfamiliens flukt i 1940, oppholdet i USA og hjemkomsten til Norge i 1945.