Klargjørende om kjønn og identitet

Jeg har lenge vært skeptisk til ordet «hen». «Det tredje pronomen», som det også kalles, henviser til flytende kjønnsidentitet: altså hverken han eller hun, eller litt av begge deler (alt ettersom). Slike ord, har jeg tenkt, må vel være en politisk korrekt språk-kosmetikk hvor termer noen finner støtende erstattes med mykere, mer diffuse, alternativer?

Saken er langt mer sammensatt enn som så. Den nye utstillingen på Haugar Kunstmuseum,
som springer ut fra nettopp dette ordet, var det jeg trengte for å tenke grundig gjennom – og kvitte meg med – mine egne fordommer.

Et helt menneske

Blant de mest interessante verkene er dem hvor vanlige forestillinger om maskulinitet eller femininitet ikke gir noe klar forståelse av menneskene som er avbildet. Timothy Greenfield-Sanders fotografi Shane Ortega (2017) viser oss en veltrent og viril herremann. Ansiktet, særlig det sarte øyepartiet, gir ham imidlertid et anstrøk av varhet som ikke samsvarer med renskåren machismo. Noen vil kalle det feminint.

LES OGSÅ: Å se det oversette

Det finnes likevel ingen friksjon mellom det harde og det myke her, for ansiktets varhet «redder» ham fra maskuline
stereotypier og gjør ham til en sårbar, mer helstøpt, figur.

At denne kompleksiteten – som enhver kan se – bør kunne avspeiles i språket er rett og
rimelig, for om vårt repertoar begrenses til det feminine og maskuline som gjensidig ekskluderende størrelser vil vi ikke klare å beskrive hvem han faktisk er.

Kunstige motsetninger

Flere portretter overskrider slike skiller mellom kvinner og menn. Nan Goldin, Fin Serck-Hansen og Christer Strömholm viser tydelig at vi trenger en oppfinnsomhet i språket om vi skal sette ord hvem på og hva et menneske er. Ingen av disse verkene er påståelige, men undrende, diskrete, fremvisninger av hybride trekk alle mennesker, i en eller annen form, deler.

Bare tenk oppriktig på deg selv – og dem rundt deg – så vil du se at alle menn har feminine trekk og alle kvinner maskuline trekk, men at du først vil se disse sidenes plass i personlighetens helhet om du går lengre enn hva disse kategoriene – «maskulin» og «feminin» – tillater.

LES OGSÅ: Gjør kunst av flyktningkrise

Andre kunstnere på denne utstillingen går, som ventet, mer eksplisitt inn for å stokke om på de etablerte begrepene og distinksjonene som følger med dem. Ane Lan – som er en mannlig kunstner – spiller «typisk» kvinnelige positurer, deriblant som fødende eller stolt mor med den nyfødte i sine armer. Vibeke Tandberg kler seg – mens hun er gravid – som en gammel, kor­pulent, mann.

Kjartan Slettemark smiler til oss ikledd en Marilyn Monroe-aktig parykk.

Vi speiler oss i andre

Ved å iscenesette forskjellige identiteter som planmessig bryter opp enkle kategorier, tvinges vi til å utforske grensene for hva vi forstår som kvinne og mann. Verkene vil få oss til å være oss mer bevisst språkets utilstrekkelighet når et menneskets virkelighet skal beskrives – men også at noen ekskluderes om vi insisterer på begreper som ikke vil ta innover nyanserikdommen et liv kan bestå av.

LES OGSÅ: 200 LP-plater spredt ut på gulvet

Flere av kunstnerne på utstillingen påpeker også at ordene vi bruker speiler oss selv. I et av Geir Moseids verk ser vi en mannskikkelse, litt forsagt, sittende på gulvet itrukket damestrømper. En hybrid figur, helt åpenbart, men det er speilet han holder opp foran ansiktet som fanger meg, ikke kjønnsidentiteten.

I stedet for å se en annens
ansikt ser vi vårt eget, som for å minne oss på at kategorisk forståelse av hvem andre er også vil gripe inn i – og kanskje forgrove – vår egen selvforståelse.

Kjønn som blomster

Utstillingen viser at «hen» handler om å strekke seg lengre enn enten-eller-tenkning også på andre felt enn de kjønnspolitiske. Det dreier seg om verdien av å ikke slå noe fast, men å være mottagelig for at både vi selv og verden stadig er i utvikling. Dernest at tvetydighet ikke forsvinner bare vi bruker ord som setter ting i bås.

Marit Wulff Andreassens tegninger er de mest slående, slik sett, fordi de forener tilsyne­latende motstridende impulser i estetisk appellerende tegninger. Kjønn og kropp flettes sammen med botaniske vekster på måter som hverken aksepterer grenser mellom mann og kvinne eller
natur og kultur.

LES OGSÅ: Vis meg ditt klesskap

Gjentatte ganger presenteres vi for åpne kvinnekjønn som nekter å være det obskøne eller det pornografiske ved å – i like stor grad – fremtre som vakre blomster.

Kunst som tankeredskap

På vei fra Haugar Kunstmuseum slår det meg hvordan måten vi bruker språket på ofte vender seg mot det vi har blitt vant med, det trygge, det forenklende – og at ord som «hen» i større grad er vendt mot fremtiden, det vi ikke vet nok om, det som kanskje ikke ennå har skjedd.

Denne utstillingen viser at «hen» har med nysgjerrighet å gjøre, en vilje til å oppdage verden og utforske det vi ikke kjenner. Men også en anerkjennelse av at det finnes deler av virkeligheten vi ikke har god nok kjennskap til uansett og dermed at vi ikke skal bestemme hvordan den skal beskrives heller.

HEN er en fantastisk interessant utstilling, fordi den lærer oss å ta et oppgjør med egne fordommer. Den går uredd inn i en kontroversiell debatt, som neppe avsluttes med det siste. Denne måten å bruke kunst på – som forslag til måter å forstå både språket, oss selv og verden – er forbilledlig. Her har andre kunstinstitusjoner noe helt fundamentalt å lære: at kunst kan brukes som tankeredskap i samtidens debatter.