Klanglig metamorfose

Et maleri har gjerne en ­tydelig form eller et ­motiv. Men hvis blikket holdes festet på maleriet, tilsløres motivet og detaljene står fram: de korte penselstrøkene som bryter opp formen, fargeflatene bestående av ulike farger der noen linjer er fremhevet med intensitet i ujevne penselstrøk. Motivets helhet skapes og holdes sammen av ulike elementer som kan tre i forgrunnen først når oppmerksomheten rettes mot dem.

Klangnyanser

I musikkens verden kan en tone forstås på samme måte som forholdet mellom maleriets likefremme form og dens helhet. En enkelt tone inneholder i realiteten en rekke toner. Over grunntonen, den vi hører som den egentlige tonen, klinger overtonene som svake skygger. Disse utgjør hovedsakelig instrumentklangens farge og egenart. Ørjan Matres Konsert for orkester baseres på et spill med disse overtonene.

Uten at jeg har sett partituret, virker det til og med som om ­Matre går enda dypere inn i klangens materialitet, ved at overtonenes struktur utgjør grunnlaget for selve det melodiske og harmoniske materialet. Jeg opplever at Matres verk ­utforsker nettopp forholdet mellom det som umiddelbart høres og det som kan høres ved å rette oppmerksomheten utover det umiddelbart hørbare.

LES MER: Filharmonisk kraft - minus norsk

Fra garderoben

Begynnelsen av verket tar oss inn i selve konsertopplevelsen: Innspilt stemme­surr fra publikumsgarderob­ene blander seg med mørke akkorder i strykerne, konserthuset eget klokkespill kaller oss inn til salen og gjentas etter hvert i orkesterets eget klokkespill, blåseinstrumentenes avløser hverandre med samme tone, men ulik klangfarge – som om de skal stemme instrumentene.

Musikken løsriver seg fra omgivelsene, et seigt maskineri som gjør gjentatte forsøk på å komme videre til et motiv eller en avklaring. Noen ganger kommer det hele nesten ut av kontroll, og orkesteret balanserer så vidt på grensen mellom imponerende presisjon og totalt kaos. Verket i sin helhet klinger som et uklart drømmelandskap. Klangflater blir avbrutt av urolige motiver med uttalte referanser til det ­dyriske i Stravinskijs ballett Vårofferet. Noe i den lille ­menuett-satsen har tydelig gått av hengslene, men ingen vil stoppe­ dansen.

Vuggevisen (Lament/Berceuse) uroer meg, med en ufortrøden spilledåse som ikke spiller på lag med resten av orkesteret. Tankene­ går til det uskyldige­ barnlige iblandet marerittets ­figurer i Per Nørgårds korverk Wie ein Kind eller mørket i den franske kultfilmen De fortapte barns by. Først når et tidligere motiv i fiolinstemmen klinger på nytt i epilogen, nærmer musikken seg noe som likner en konklusjon gjennom fiolinens bergtagende melankolske frase ut i ingenting.

LES MER: Vårt Land skal være det naturlige stedet å gå for å lese om klassisk musikk 

Ekko av noe kjent

Tross verkets grunnleggende klanglighet, inneholder Konsert for orkester flere stilelementer fra den klassiske kunstmusikktradisjonen som også lyttere uten stor kjennskap til samtidsmusikk kan ­relatere til. Matre evner å blande ekko av noe vi kjenner med moderne overtoner som utfordrer oss, og ved det utformes et komplekst verk som krever lytterens oppmerksomhet. Nesten umerkelige kommer den første fiolintonen inn i satsen overture, før den vokser seg sterkere og skiller seg ut fra orkesterklangen – slik leker Matre med vår oppmerksomhet fordi vi utfordres til å høre noe nesten før det tar form.

Peter Herresthal overbeviser­ som solist, men fordi fiolinstemmen oppleves mer som en kammermusiker i samspill med ­orkester, kan uttrykket hans til tider oppfattes noe kjølig. Jeg savner noe av uroen og den ­nyanserte klangbevisstheten som orkesteret ofte fremviser i denne innspillingen under Peter Szilvays lydhøre ledelse.

Konsertopplevelsen

Matres verk spiller også på forventningen til den helhetlige konsertopplevelsen og visker ut skillet mellom hva som skjer før, ­under og etter framføringen. Under konsertens urfremføring i 2014 utnyttet Matre konsert­husets ulike rom: Satsen Intrada (inngang, introduksjon) kunne høres i garderoben mens publikum var på vei inn, mens i satsen Intermission (pause) kunne man høre opptak av publikums stemmesurr i pausen.

Overføringen til platemediet begrenser selvfølgelig lyttingen som erstatning for konsertopplevelsen, men ettersom konsertformen er kjent for meg blir den lydlige opplevelsen av konserten kanskje enda sterkere på nært hold gjennom høyttalerne hjemme. Med sin fantastiske klangverden kan Konsert for orkester sees som en feiring av konsertopplevelsen – eller den kan stille spørsmål om konsertopplevelsen kan slå dybden og klangnyansene jeg får ved lytteropplevelsen fra første rad i min egen stue.