Intetsigende poesi for Arbeiderpartiet

Første gang jeg kom over Nils-Øivind Haagensens Facebook-dikt var da venner delte diktet «Jeg kan ikke snakke for avisredaktørene eller skuespillerne eller musikerne eller teaterfolket». En poet som i diktform motbeviser noe nedlatende Sylvi Listhaug hadde sagt om mediefolk og kunstnere? Forfriskende. Men Haagensen er ikke den første til å bruke Facebook som poetisk ventileringskanal. Håvard Rem er en annen betydelig poet som flittig publiserer engasjerende dikt, og som ung poet var det på Facebook jeg selv startet. Hvem kan klandre oss? Kanalen er tilgjengelig, en kan skrive langt og uavbrutt, og rekkevidden kan fort bli stor bare du får noen titalls delinger.

Indignert idealist

Nå er altså forlegger Haagensen aktuell med diktsamlingen Det uregjerlige. Samlingen består av politiske dikt skrevet i perioden 2017–2019. Diktene står hver for seg, men alle skildrer det samme forslitte politiske landskapet, et de fleste av oss kan kjenne igjen. Jeg-personen er en indignert idealist på venstresiden som, hadde denne eksistert i virkeligheten, nok hadde skrevet partiprogram for Arbeiderpartiet: « ... men hadde jeg fått en jente skulle hun hett Gro (...) / og får jeg en attpåklatt / en dag / så blir det Jens.». Det er rett og slett for mye av et av Norges største politiske partier i Det uregjerlige.

Pratsom

Under lesingen ble jeg raskt skuffet. Dette er nemlig ikke politiske dikt av Athena Farrokhzad-kaliber, men pratsomme dikt som har lånt Trygve Skaugs enkelthet. Stilen er direkte, språket forstyrrende rent og intet budskap befolker rommet mellom linjene: «Jeg kan ikke lenger huske hvorfor jeg / på nulltallet en gang / forsøkte å lære meg spansk» eller «Vi skal ta med oss / årstidene / vi skal ta med oss / Darwin / Vi skal ta med oss / Gud / Vi skal ikke glemme / en dritt». I Det uregjerlige støter du på dikt av Rupi Kaur-natur, altså tekst av lav litterær kvalitet, men med høy grad av linjeskift.

Imøtegår ikke

Haagensens dikt proklamerer med frustrert stemme at verden er urettferdig, men makter ikke å vise hvordan eller hvorfor. Det den derimot gir plass til er meningsmotstandernes enkle forklaringer og løsninger: «Den fattigste tiendedelen av Norge / har minst penger i fond og de eier / i minst grad sin egen bolig, sier / den norske statsministeren (en voksen) / om fattigdom og ulikheter / den norske finansministeren (voksen) / mener hovedårsaken til det samme / er innvandring og manglende / integrering». Men også deres tankegods blir bare konstatert, ikke imøtegått.

Sitt rette element

Haagensen er på sitt beste i diktene som er plassert mellom de store, «stygge». Disse stresser ikke med å stå rakrygget, kler seg ikke i sko de ikke makter å fylle: «Og her står vi / i vintersko på sensommeren / som fjoner / på en bakkekam / vi vil forandring / men farer varsomt fram». Vakre, avslappede bilder skrevet av en poet i sitt element, ikke en debattant.

Proklamerende

En gang under lesningen går tankene til Gunnar Wærness' Venn med alle (2018), men jeg arresterer meg selv for likhetene er få. Ja, jo, både Det uregjerlige og førstnevnte er to pratsomme samlinger, men Wærness' dikt proklamerer ikke for proklameringens skyld, den har nemlig noe den vil formidle, og gjør det i en begrenset språkdrakt av høy litterær kvalitet.

Håp uten vilje

Forlaget Oktober skriver dette om Haagensens dikt: «Poesiens hjerte har alltid vært protesten. Poesien ser på verden og sier nei (...) Det uregjerlige er nettopp det: uregjerlige dikt. Dikt som taler våre politiske ledere midt imot og håper, mot alt håp, på at noe godt skal skje en dag.» Dette er det mest frustrerende ved samlingen. Alle kan kritisere, men kun et fåtall kan være løsningsorienterte. Alle kan være politisk aktive i den forstand at de kan benytte seg av alt fra retorikk til poesi, men kun et fåtall vil ty til handling.

Nå forventer jeg ikke at Haagensen som poet skal arrangere demonstrasjoner, men at diktene i det minste kan romme en vilje til ta fysisk til motmæle, finne og forme strategier som forsøker å skyve samfunnet til en mer samvittighetsfull samtid, istedenfor å håpe på at noe godt skal skje en dag. I ånd er Haagensens dikt framoverlente og ambisiøse, i handling er de lammet, fattige.

Som leser må en gjespe seg gjennom det politiske landskapet som skisseres: det er altfor forutsigbart. Allerede ved første dikt vet du hvilket politisk ståsted jeg-et har, hvilke håp og drømmer som omgir hans verden. Istedenfor ukuelig politisk kraft er det lunken, flau vind som møter leseren.

Nils-Øivind Haagensen er også aktuell med forestillingen Menneske, kjære menneske på Nationaltheatret, basert på Haagensens dikt og Erlend Ropstads musikk.

LES OGSÅ: Trygve Skaugs populære dikt er bare design på siden, mener kritiker. – Jeg har mer, han må bare stålsette seg, svarer Skaug

Arne Borge kommenterer: Det er ikke Instagram-poesiens skyld at den «seriøse» poesien ikke når ut

LES FLERE DIKTANMELDELSER

[ – En dårligere poet enn Casper André Lugg ville ha fortsatt å skrive uklanderlig og klokt, skriver Gunnar Wærness ]

[ – En påminnelse om at sann kjærlighet aldri kan være noe annet enn frigjørende, skriver Freddy Fjellheim ]

---