Anmeldelse

Jackson Pollock er kjent for sine såkalte «drip-paintings», og det er ikke for ingenting at de ofte nevnes som en forutsetning for at Warhol lagde sine «piss-paintings». De sirklete dryppene kan jo ligne sporene av en mann som har urinert på lerretet foran seg. Det er et slikt bilde som pryder bakgrunnen av scenerommet på Oslo Nye når Rettsstridig forføyning settes opp. Gjennom forestillingen, som utspilles i et ellers nedstrippet scenerom, står maleriet som en kommentar til myten om det mannlige geniet.

Fortapt forelskelse

Vi møter Ester Nilsson: en lynende intelligent kvinne med en sterk integritet – som er i ferd med å settes på prøve. Ingvild Holte Bygdnes, iført et elegant og praktisk antrekk, er sikker i rollen sin. Hun skal holde et innlegg om kunstneren Hugo Rask, og går inn i oppgaven med en interesse som snart vokser til lidenskap. Ja, hun er i bunn og grunn fortapt allerede før hun møter ham. Kanskje er det derfor hun ikke gjennomskuer hvilken idiot Hugo Rask er, når de endelig utvikler et forhold? Forelskelsen har besatt henne. Den lever sitt eget liv, så å si uavhengig av Hugo.

Etikk eller folkeskikk

Lena Anderssons roman, som forestillingen bygger på, har fremfor alt skapt et bilde av den såkalte kulturmannen som en figur man kan gjenkjenne og avsløre maktspillet til. «Kulturmannen» er selvsagt ikke alle menn i kulturfeltet. I kjølvannet av Me too trenger det vel knapt noen forklaring: Det handler om hvordan man bruker denne posisjonen, om makt og ansvar, dypest sett om etikk, og i det minste om alminnelig folkeskikk.

Anders Mordal spiller Hugo Rask, og tar typen på kornet i den grad at det nesten bikker over i det karikerte. Han sender Ester en rekke signaler om at han vil ha henne (eller godt kan tenke seg å ha henne der i øyeblikket), men det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Venninnekoret, bestående av Anne Guri Tvedt og Henriette Faye-Schjøll, som også sjonglerer en rekke biroller i oppsetningen, forklarer det slik: «Ingen av dem er ordentlig interesserte i henne, men begge er interesserte i ham».

LES MER: Det gikk kanskje ikke som tenkt med Anne Marit Jacobsens karriere. Men du verden så bra det gikk.

Romanens håp

Mordal som Hugo har et rikt minespill: Han blir synlig irritert, han krymper seg over Esters konfrontasjoner og krav om å følge opp, han er innsmigrende, glatt og veik. Det er virkelig godt spilt. Når jeg synes karakteren blir flat på feil måte, er det ikke skuespillerprestasjonen det skorter på.

Lena Anderssons roman er så veldig roman. Boka hviler tungt på en fortellerstemme som på samme tid lar oss se det Ester ser, og iaktta henne utenfra. Denne dobbelheten er vanskelig å oversette til teater. Dermed forsvinner spenningen omkring hvordan vi skal tolke Hugo.

Når man leser boka er det mulig å håpe, med Ester, at det skal gå bra. Under forestillingen ser vi fra første sekund at Hugo ikke er hel ved. «Kulturmannen» i boka er mer menneskelig. Alle som har sett filmen The Square kan kjenne igjen typen: Her har regissør Ruben Östlund klart å fremstille kulturmannen (Christian) som en skikkelse man også får sympati med. Vi ser oss selv i hans velmenende, tillærte moral, og oss selv i hvordan ingenting av det strekker til.

LES MER: Snøfall setter deg i julestemning, men tør også å ta opp store spørsmål for de små.

Blottstilt blant kulissene

Oppsetningen kunne derfor ha rendyrket det teatralske litt mer. Venninnekoret er en god idé. Her har regissør Alan Lucien Øyen tatt et element fra boka og tilpasset det scenen på en måte som fungerer. Tvedt og Faye-Schjøll skifter sømløst mellom roller og binder det hele sammen. «Koret» er jo også en tradisjonell del av det gamle, greske teateret. Det nedstrippede scenerommet får Esters følelser til å framstå som smertelig blottstilte. På den annen side kunne kanskje maskespillet Hugo driver med nettopp kommet til uttrykk gjennom teatereffekter?

I boka er det en scene der Hugo for første gang skal vise Ester rundt i leiligheten sin: «Han virket forlegen, men samtidig først og fremst stolt over sine eiendeler og kulisser.» Deretter peker på en «trompe-l'æil», et illusjonsmaleri som betyr «narre-øyet». Andersson skriver videre: «De omfavnet hverandre under kulissene. Han forklarte at hensikten med disse var å narre øyet angående avstanden, størrelsen og i siste instans hele eksistensen.»

Leiligheten, slik den beskrives i romanen, er selvfølgelig et bilde på Hugos person: Han iscenesetter seg selv fordi han mangler virkelig karakter. Alt dette, som finnes mellom linjene i romanen, gjør at vi sammen med Ester både ser og ikke ser Hugo for den han er. I forestillingen er imidlertid alt uttalt. Finnes den minste tvil om hva Hugos oppførsel kan bety, sørger koret for å forklare oss det. Resultatet er en mer renspikket komedie – og for all del – det er virkelig underholdende. Men en vesentlig ambivalens omkring Hugo har gått tapt i adapsjonen.

LES OGSÅ: Lena Andersson skriver spissformulert om medelsvenson.

Underholdende karikatur

Rettsstridig forføyning er ikke den eneste forestillingen som tar utgangspunkt i en roman denne høsten. På Riksteatret går Olaug Nilssens Tung tids tale og senere denne måneden setter Den Nationale Scene opp Vigdis Hjorts Arv og Miljø. Titlene har vært bestselgere, og vil ganske sikkert trekke mange tilskuere. Det er ikke noe galt i og for seg, men la oss håpe det ikke er motivasjonen for å sette dem opp, for å adaptere et kunstverk over til en annen kunstform er ikke enkelt.

Når man mister det særegne ved den ene kunstformen – og det gjør man – må redningen være å tilføre noe gjennom det nye mediet som det gamle ikke kunne gi. I tilfellet Rettsstridig forføyning har man lyktes med å lage en svært underholdende forestilling. Den karikerer kulturmannen Hugo og vekker en god blanding av varme og lattermild frustrasjon over Ester. Men oppsetningen blir nettopp en karikatur som ikke kan skape det samme rommet for innlevelse og tenkning som Anderssons roman. Det er mange måter å se et Pollock-maleri på, når alt kommer til alt.