Anmeldelser

Folkhemmets marionett

Lena Andersson skriver spissformulert om medelsvenson tankeverden. Romanen «Sveas sønn» ser folkhemmet som undertrykkende ideologi.

«Den sosialdemokratiske drømmen var for ambisiøs, kompleks og krevende til ikke å bære i seg sin egen utmattelse og oppløsning. Folkehjemmet kunne ikke fortsette», erklærer Lena Andersson i artikkelsamlingen Virkeligheten og alt det andre som utkommer samtidig med Sveas sønn. Romanen kritiserer det svenske folkhemmets bærende grunnideer. Den påpeker det totalitære ved prosjektet der staten er en altfavnende far som myndig og kjærlig ivaretar alle menneskelige behov.

Kritikk av folkhemmet

Allerede i 1945 kritiserte lyrikeren Gunnar Ekelöf ensrettingen folkhemmet som samfunnsprosjekt krevde. Diktet «Til de Folkhemske» som åpner med å erklære at av hensyn til de estetiske kravene og for nyttens skyld «har arkitekterna gjort molnen fyrkantiga.» Kunstnere, avvikere og annerledes tenkende passer ikke inn i det velsystematiserte samfunnsprosjektet sosialdemokratiet tidlig legger opp til å være. Loffere og uteliggere skal ikke finnes i folkhemmet. På 1960-tallet setter forfattere som Sven Delblanc og Per Olov Enquist på ulike vis spørsmålstegn ved det beste av alle samfunn. Men ingen av dem avviser velferdsstaten som samfunnsprosjekt.

Uro

Denne romanen skildrer de grunnleggende ideene bak den svenske folkhemstanken som Per Albin Hansson uttrykker i sin berømte Folkhemstal i 1928: «Det goda hemmet känner icke till några privilegierade eller tillbakasatta, inga kelgrisar och inga styvbarn. Där ser icke den ene ned på den andre, där försöker ingen skaffa sig fördel på andras bekostnad, den starke trycker icke ner och plundrar den svage». Drømmen som her formuleres, er kraftig utfordret i dag. Ulikheten øker og nyhetsbildet fra Sverige rapporterer om sosial uro, bilbranner, gjengkriminalitet. Mange opplever at samfunnskontrakten er brutt. Foran det svenske riksdagsvalget 9. september trekker misnøye folk mot høyreorienterte partier.

Fremskritt

Situasjonen gjør denne idéromanen veldig aktuell. Sosialdemokratiet er nemlig hovedperson i Ragnar Johanssons skikkelse. Ragnar er en karikatur som bærer sosialdemokratiets grunnideer. Samtidig gir boka et bilde av det sosialdemokratiske prosjektet slik det rulles ut fra trettiårene og fremover. Sammen med likhet, likeverd og brorskap ses fornuft og rasjonalitet som styrende for fremskrittet. Ifølge Ragnar har staten verken plass for lidenskap, makelighet eller følelser, men må strengt domineres av fornuft, planmessighet og systemtenkning.

Selvregulering

Sveas sønn beskriver ideologisk påvirkning av et menneskes sinn og spissformulerer hvordan sjelene og tankene til den enkelte kan formes. Ragnar fødes samme år som det svenske sosialdemokratiet kom til makten, som de skulle holde på i sammenhengende 44 år. Han «overtok protestantismens heldekkende kappe av omsorg, strenghet og streben, med selvpisking enkeltvis og i gruppe.» Denne selvregulering bidrar til å danne grunnlaget for at alle individer arbeider flittig og trekker i samme retning. Ragnar blir fullt ut en systemtro sosialdemokrat. I oppveksten raderer han ut alt som kunne føre til at han skiller seg ut i flokken. Ragnar vil være medelsvenson, gå i ett med systemet, ta på seg en betong grå, heldekkende drakt som skjuler hans individualitet. Tidlig velger han bort alt som kunne bidra til at han utnyttet sine egne muligheter. Han flykter til de dunkle krokene der livet ikke blir levd til fulle. Han mener at et samfunn skal tillate hver enkelt å oppfylle sitt potensial, men samtidig få dem til å innse at potensialet ikke var særlig stort!

BØKER: Les mer litteraturstoff i Vårt Lands ukentlige bokbilag!

Som folk flest

Samfunnets grunnvoll er normalfordelingskurven, ifølge Ragnar, som vil være som folk flest. Det er hans ideal. I ensrettingens navn ofres alle individualitetens kjennetegn. Ragnar undertrykker sine evner og sier fra seg muligheten til å formulere selvstendig kritisk tenkning. Han ser ned på alt som faller utenfor det systemet fremelsker – alt som ikke passer inn.

Savner refleksjoner

Teksten oser av nokså ramsalt kritikk av en undertrykkende ideologi. Likevel skimter jeg en viss ambivalens som gir seg utslag i at første halvdel av romanen ironiserer hardere over de sosialdemokratiske grunntankenes ideologiske påvirkningskraft, enn siste del. Sympati dominerer i skildringen av Ragnar som i 80-åra går helt opp i barnas liv og idrettsprestasjoner. Idrett er det ultimate fritidsaktiviteten i samfunnet der middelklassens idealer har seiret. Jeg savner refleksjoner: Skyldes det at idrett fremmer likhet? Er det også et utopisk ideal ute av tritt med dagens virkelighet?

Marionett

Romanen vil gjerne avsløre at folkhemmets ideer og tankegods mastodontisk etableres og internaliseres i et menneske. Men som romanskikkelse blir Ragnar for marionettaktig. Kritikken kunne rommet refleksjoner over hvordan vi havnet i en situasjon der ytterste høyrefløy har tatt patent på sosialdemokratiets bærende ideer.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser