Mer enn julehygge

Julestemning, javisst! Noe av det beste med Snøfall er likevel at den ikke bare byr på det glade budskap, men også tør å dykke ned i de blandede følelsene julen kan by på. For bak eventyret og magien lurer også melankolien. Vissheten om at ikke alle har et hjem det er godt å være i.

Emilie Mordal har en barnlig troverdighet i rollen som foreldreløse Selma, som egentlig ikke tror på julenissen, men likevel skriver et brev i håp om å få oppfylt sitt høyeste ønske – en egen familie. Hun lengter bort fra den gråe og triste verden hun bor i, innkvartert hos den innesluttede damen Ruth. I rollen som midlertidig fostermor tar Helle Haugen uttrykket «grå mus» til uante høyder. Et tilkneppet ytre som skal vise seg å skjule langt varmere følelser, enn det hun først gir uttrykk for.

Historiens utgangspunkt er den gnagende følelsen Selma har av ikke å føle seg hjemme noe sted. I jakten på tilhørighet havner hun i nisseriket Snøfall, hvor historien drar seg til både på leting etter den forsvunne julenissen og egen identitet.

LES OGSÅ: Riksteatret lykkes de med å skape en fest for barn med Georgs magiske medisin.

Mørke krefter

Med stor fantasi som ikke henfaller til for mye effektmakeri, drar scenograf Gjermund Andresen publikum inn i en magisk verden. Han utnytter til fulle teaterheisen og skaper flere diametralt forskjellige univers, i løpet av den to timer lange forestillingen. Her heises bokstavelig talt Ruths nitriste leilighet bort når en verden dekket av snøkrystaller, lysende julekuler og nissemagi tar over scenen.

Et solid skuespillerensemble fyller de ulike verdenene med liv. Fra litt mindre roller som Tarjei Sandvik Moes nerdete og energiske nabogutt, til Petter Vermeli i rollen som julenissens hjelper, Winter. Han føler seg tilsidesatt og går etter hvert drastisk til verks for å ta over lederrollen i Snøfall. En både latterlig selvopptatt og lettere ondskapsfull karakter, som byr på et akkurat passe snikende ubehag: Hva skjer med julen når de mørkere kreftene setter inn?

LES OGSÅ: Norsk Fosterhjemsforening reagerer kraftig på NRKs Snøfall.

Kompleks

Snøfall er basert på den sju timer lange TV-serien med samme navn. Overført til teaterscenen har det naturlig nok blitt gjort kraftige kutt. Det går både på bekostning av sammensatte karakterer og miljøskildringer. Likevel har regissør Synne Teksum og Hilde og Hanne Hagerup på manussiden, fått til et rikt univers som føles magisk og julete.

Snøfall lykkes med å sette deg i julestemning, samtidig som den klarer å si noe viktig om vennskap og familie. Det finnes nok av eksempler på kunst- og kulturuttrykk som i et forsøk på å skjerme barna, mister sin kvalitet. I en tid der man diskuterer tilhørighet og identitet kanskje mer enn noen gang, oppleves teaterstykket som et aldri så lite bidrag til samfunnssamtalen, og som et friskt pust til repertoaret av barneforestillinger.

Forestillingen er myntet på barn helt ned i femårsalderen, men tør likevel å ta opp store spørsmål som: Når er man en ekte familie? Den rister i rammene til A4-familien, og viser at det ikke er så viktig om du er født inn i den, eller velger familien selv. Det viktigste er å sette pris på dem man har rundt seg.