Teater

Inngrodd ubalanse

Metoo ulmer under overflaten når dette 200 år gamle stykket føles sørgelig aktuelt.

Den tyske tragediedikteren Heinrich von Kleist skrev kun én komedie i sitt liv. Kanskje er det ikke så rart at han ikke klarte å gi helt slipp på alvoret, selv da. Det hviler nemlig en miks av boblende, lett latter og noe dypt urovekkende når Den knuste krukka settes i scene.

Man skulle tro at fristelsen til å understreke dagsaktualiteten er stor med en 200 år gammel tekst for hånden, men stykket vris ikke til noen uttalt nåtid. Mer enn å ta i bruk virkemidler som gir preg av en bestemt tid eller sted, er det kun det nakne, sorte scenerommet som omslutter karakterene. Bare scenerøyken hviler som et tungt slør mellom dem. Mellom det som blir sagt – og det som forblir usagt. Her spiller nettopp tausheten en stor rolle. Tausheten ofre for seksuell trakassering ofte bærer på i frykt for å bli ytterligere straffet.

Stykket regnes som en klassiker i Tyskland, men har nærmest ikke vært satt opp her til lands. Når Det Norske Teaterets nye husregissør, den unge og allerede kritikerroste Johannes Holmen Dahl, nå tar tak i Kleists mørke lystspill, hviler Metoo som et dagsaktuelt bakteppe for handlingen.

LES MEIR: Historieforskar meiner Det Norske Teatret bidreg til eventyrforteljinga om Oslo-avtalen.

Grenseoverskridende

Stridens kjerne er en knust krukke. Den ble ødelagt da den unge jenta Eva (Sara Khorami) hadde en uønsket beiler på besøk, en hendelse som kan bringe henne i store vanskeligheter. Moren (Gjertrud Jynge) vil ha fatt i gjerningsmannen, mens den maktsyke dommeren Adam (Ola G. Furuseth) bruker sin posisjon som pressmiddel for utuktige handlinger. Samtidig kommer en inspektør for å kontrollere rettspraksisen i byen, og dommeren blir satt til å dømme i en sak der han selv er den skyldige.

Symbolene hviler tungt i stykket. Det er ikke bare krukka som har gått i knas, Evas uskyld er også vanskelig å reparere. Med sin sorte kappe og bleke ansikt bringer dommeren assosiasjonene til karakteren Døden i Ingmar Bergmans Det syvende segl. Uten sammenligning forøvrig – slik uhyggen forsterkes av at skuespiller Bengt Ekerot snakker med lett, nesten ironisk stemme i den ikoniske filmrollen, er også Ola G. Furuseths røst blottet for det mørke og morderiske i rollen som dommer. I Dahls regi er han en latterlig figur, men likefullt en urovekkende inkarnasjon av hvordan makt kan føre til grenseoverskridende adferd.

LES MER: Det Norske Teatret utvider med nye scene i Groruddalen. Det er en naturlig utvikling for det motkulturelle prosjektet, skriver Liv Riiser.

Less is more

Det finnes nok av regissører som forsøker seg på fornyelse for originalitetens egen skyld. Der de går på tvers av klisjeene og tilintetgjør dem, uten å finne en annen form som springer logisk ut av tekstgrunnlaget. Med Den knuste krukka tør Johannes Holmen Dahl å stole på stoffet, på at plotet fra 1808 holder, og at skuespillerne hans klarer å bære teksten med en spinkel dekorasjon. Her er ingen vegger, dører eller nips å lene seg på. Scenograf Nia Damerell gir liten hjelp, i stedet må skuespillerne selv skape atmosfæren.

Denne «less is more»-tankegangen kler en regi som ikke lar scenebildet hvile i seg selv eller miljøet virke av egen kraft, men der skuespillerne må drive handlingen fremover i et mer energisk spill. Noen av karakterene er mer karikerte enn andre, uten at det føles for fjernt eller teatralt til å være gjenkjennelig. Johannes Holmen Dahl lykkes med å finne en balanse som får frem stykkets humor, brodd og det sørgelig gjenkjennelige for publikum i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater