Anmeldt av Kari Løvaas

Hva er vilje, for ikke å si fri vilje? Fortelleren i V. S. Tidemans Jeg, rommet sier at han fram til den dagen han bestemte seg for å flytte hjem igjen til gutterommet, bare hadde fulgt andres vilje, især sin mors. «Jeg vil aldri flytte ut av rommet, hvis ikke jeg må. Slik er min vilje.» Han vedkjenner at han alltid har hatt en dragning mot små, mørke rom, og tolker det som uttrykk for «et skjult ønske om ikke å ha blitt født». Men er da dette, det regressive ikke, det nærmeste han kommer sin egen vilje? Dette som Freud kalte dødsdrift?

Selv tenker jeg meg bevegelsen mot død og ikke-liv mindre som en drift mot død enn som en overmektig frykt for døden. Denne frykten kan ytre seg som et tvangsmessig forsøk på å overliste døden gjennom å bli så lik den som mulig: gjøre seg usårbar gjennom å leve avspaltet og på lavbluss. Så forstår man da også at Tideman iblant lar sin forteller «røpe» at det ligger et større emosjonelt trykk enn han vil vedkjenne seg under den tilsynelatende svale, deskriptive prosaen. At han i likhet med Tor Ulven har villet skape en prosa som «lekker».

 

LES OGSÅ: Er Thomas Merton for from for vår tid, eller trengs samfunns-engasjementet hans mer enn noen sinne?

Unge, isolerte menn

En av de ytterst få sakene fra «verden der ute» som vekker fortellerens interesse, er en artikkel han leser på internett om de japanske såkalte «hikikomoriene». Det handler om hundretusener av japanere, særlig unge menn, som trekker seg tilbake fra studie- eller arbeidsliv og isolerer seg i sine egne hjem, ofte over flere år og tiår.

Fortelleren merker seg at dette fenomenet beskrives som en «urovekkende trend» som har fått fotfeste også i USA og Europa, men at han selv aldri har følt seg som del av noen trend, verken som syk eller som et «sosioøkonomisk problem, slik disse hikikomoriene fremstilles i artikkelen». Nei, han plager jo ingen, og krever ingenting. Eller nesten ingenting – han prøver jo heller ikke å late som om denne utmeldingen hadde vært mulig uten moren, som har valgt den motsatte strategien for å holde tiden (og da mener han kanskje døden?) på avstand, å «ta del». Om moren, som går til sin lærerjobb og steller sin hage, sier han: «Til syvende og sist er det dette som er hennes jobb, å holde hjulene i gang, slik at jeg, hennes sønn, kan sitte på rommet mitt, og at ingenting skal kunne skje. Hver dag. Hver bidige dag. Året rundt.»

Etter å ha sett et par reportasjer om «hikikomoriene» tenker jeg på alle disse fortvilte mødrene som banker diskré på dørene til sønnene som ikke vil komme ut, kanskje med et forsiktig forslag som sønnene avviser, kanskje med en skål mat som de setter igjen utenfor døren, for så å hente den tom etter noen timer. Dette får meg igjen, bisart nok, til å tenke på et av 90-tallets mest populære leker, «tamagotchiene», disse virtuelle kjæledyrene som kunne «dø» om man glemte å imøtekomme deres behov, som de riktignok ga mer høylytt uttrykk for enn hva hikikomoriene har for vane å gjøre. Det er ikke så rart at mødre til aldrende hikikomorier bekymrer seg over hva som skal skje når de selv blir borte. I en av reportasjene jeg ser, følger filmteamet et firma som rydder opp i en leilighet der en mann har ligget død i måneder.

LES OGSÅ: Emmanuel Carrères lesning av det Det nye testamentet er original og grensesprengende

Opprørets ofre

Det finnes dem som har koblet hikikomoriene til Herman Melvilles gåtefulle «Bartleby, kopisten» (1853), berømt for sin høflige obsternasighet, sitt «I would prefer not to» i møte med arbeidsgiverens krav. Istedenfor å definere dem som syke eller som et problem, tenker man seg at de utøver en slags passiv motstand vis-à-vis loven, byråkratiet, kapitalismen.

Herman Melville, malt av Joseph Oriel Eaton i 1870.
Foto: Wikimedia Commons

Forfatteren Herman Melville, malt av Joseph Oriel Eaton i 1870.

Så lenge de ikke inngår i noe kollektiv der tilbaketrekningen blir omgjort til et lesbart, kritisk program, er det imidlertid vanskelig å se noen andre ofre for denne motstanden enn motstanderne selv, kapslet inn i sin ensomhet som de er. Tidemans forteller tilhører på sin side ikke dem som avvikler sitt liv i stillhet når hans eneste kobling til verden «der ute» – moren – en dag bare dør. Nei, han «går ut og til angrep», som han selv sier.

Solens skyld

Tankene går til hovedpersonen Meursault i Camus’ Den fremmede (1942), han som samme dag som moren dør – uten at det framgår noen åpenbar forbindelse mellom de to hendelsene – dreper en «araber». I likhet med Meursault blir Tidemans hovedperson tiltalt i en rettssak, ikke for drap, riktignok, men for drapsforsøk. Hos Tideman er araberen «polakk», og like lite som Meursault kan Tidemans jeg-forteller gjøre rede for noen dypereliggende motiver bak det han står tiltalt for. Det var solens skyld, hevder Meursault når han skal forklare seg om drapet på «araberen», som på sin side ikke engang tilkjennes status som rettssubjekt.

Med «polakken» var det slik at han bare stod i sin hage og sparket på en plankehaug: «det hadde hisset meg voldsomt opp, uten at jeg klarer å si nøyaktig hvorfor eller på hvilken måte», får vi vite. Til forskjell fra hos Camus, blir rasisme aktualisert som et tenkbart motiv i rettssaken mot Tidemans hovedperson. Han insisterer imidlertid på at han ikke hadde «angrepet ham, polakken, fordi han var polsk, bare vært overbevist om at han faktisk var det». I motsetning til Camus’ araber er imidlertid polakken et rettssubjekt, ja, fortelleren irriterer seg over hans affekterte og taletrengte opptreden i vitneboksen, hans «selvrettferdighet». Og nettopp her «avslører» Tidemans forteller et annet og mindre forsonet forhold til tilværelsens absurditet enn hva Camus’ Meursault gjør.

Albert Camus fotografert i 1957.
Foto: Wikimedia Commons

Forfatteren Albert Camus, fotografert i 1957.

Fornektelsen som løsning

Tidemans hovedperson føler seg baktalt av psykiateren som i vitneboksen snakker om ham på en profesjonelt diagnostiserende måte, uten å ense hans nærvær. Scenen påkaller en hendelse fra hans barndom, da moren under et legebesøk forteller at han ikke var «planlagt»: «Jeg hadde aldri trodd at hun kunne snakke slik om meg mens jeg selv var til stede. Det var uhørt, ikke akseptabelt./ Det skulle ikke kunne skje.» Det er imidlertid når psykiateren antyder at han i barndommen kan ha vært utsatt for seksuelt og emosjonelt misbruk av moren, at han blir som mest opprørt. Han reiser seg og skriker: «Løgner!»

Det er et element av absurditet i enhver prosess som søker å plassere skyld og ansvar for det onde i verden. Tidemans forteller nekter å kjøpe noen slike forklaringer, men hos ham dekker denne nektelsen over en dypere fornektelse – av det man med Camus kunne kalle et «metafysisk opprør» mot tilværelsens menings- og nådeløshet. Hvordan skal vi forholde oss til misforholdet mellom våre uendelige lengsler – etter sammenheng, forståelse, mening, rettferdighet, kjærlighet – og det man kunne kalle Guds taushet?

Tidemans forteller synes å ville «løse» dette problemet gjennom å fornekte det. Men når behovet for å være ønsket og elsket verken innfris eller anerkjennes, kan det metafysiske opprøret forpurres til en metafysisk skuffelse som er utålelig og derfor må forties: det uhørte i at moren sier høyt at han ikke var «planlagt». Den fornektede skuffelsen kan når som helst slå over i skamraseri, tenker jeg: den krenkede som «går ut og til angrep» på dem som ser ut til å ta sin rett til å finnes i verden for gitt, de «selvrettferdige».

Ingen tragisk helt

Nettopp her er det imidlertid at Tidemans forteller framstår som mest «upålitelig», og når forfatteren gjør fortelleren upålitelig på denne måten, plasserer han ikke samtidig meg, leseren, i psykiaterens stol, hun som fra hans perspektiv får ham til å åpne seg og fortelle henne alt, i full tillit, for så å stille opp i vitneboksen og argumentere for at han skal fritas fra straffeskyld fordi han på en måte ikke er noe ordentlig menneske? For hva annet kan vel «utilregnelig» bety, enn en som ikke er til å stole på: uansvarlig, uempatisk, asosial?

Tidemans forteller blir ingen tragisk helt, idet han ikke påtar seg ansvaret for sitt blinde raseri, det som gjør at han ikke engang merker at det er polakkens gravide kone han angriper. Det er som om han bare vil glemme utbruddet som en anomali i en selvvalgt munketilværelse som fortsetter som om ingenting har skjedd på den psykiatriske institusjonen, uten frykt og smerte.

Selv sitter jeg igjen med uhyggen og med opprøret, og med mine uendelige lengsler, og med en mild aggresjon mot forfatteren som lar sin forteller i stikken på denne måten, bak murer av mistro: ingen bekjennelse, ingen forløsning, ingen integrasjon. Om det gjør boken bra eller dårlig er jeg knapt i stand til å bedømme.

LES MER:

Intervju med Kari Løvaas: – Litteraturen kan gjøre liv som ellers ville bli benektet mulige å sørge over