Bøker

– Thomas Merton sprengte de fromme formene

Er Thomas Merton for from for vår tid, eller trengs samfunns-engasjementet hans mer enn noen sinne?

I forrige uke skrev Vårt Land om trappistmunken Thomas Mertons religiøse klassiker Fjellet med de syv trinn, som omsider har kommet på norsk. Både teologiprofessor Notto Thelle og vår anmelder Ulla Svalheim mente at Merton fremstår i overkant from og moraliserende sett med vår tids øyne.

Hvor relevant er egentlig Merton 
i disse dager?

LES MER: Thomas Merton traff tidsånden

Selvinnsikt

Erik Varden har i likhet med Merton vært trappistmunk, og har også skrevet forordet til oversettelsen. Han oppdaget Merton sent i tenårene, som de fleste andre unge mennesker som blir fascinert av klosterlivet.

– Jeg ble fascinert av dens åndelige dyp, av selvinnsikten samt av det cisterciensiske ideal. Så i forberedelsesfasen var Merton en viktig impuls. Da jeg først var inntrådt, leste jeg ham mindre.

Varden, som vigsles til katolsk biskop i Trondheim i oktober, tror Mertons skrifter om klosterliv først og fremst er myntet på dem som ikke lever det selv.

– På innsiden, har man behov for næring av en annen type. Den finner man eventuelt i foredrag Merton ga som novisemester, men disse er blitt utgitt med overraskende treghet. Det er synd, for det er kanskje her vi møter ham på hans vesentligste.

Kan virke fremmed

Fjellet med de syv trinn skrev Merton som en bekjennelse i augustinsk forstand, mener Varden.

– Den han taler til, er Gud, den Gud han ble kjent med, og så bekjente, i Jesus Kristus. Boken er en dialog mellom ham og hans Frelser. Moraliserer han, er det prinsipielt på egne vegne, med seg selv, sin egen tilkortkommelse, for øye.

At han er from, bør vel knapt overraske, mener Varden. Merton gjorde bønn, liturgisk og personlig, til sin livsoppgave.

– Hvis den Merton man er kjent med, er den dialogiserende, samfunnsengasjerte, intellektuelle Merton, kan hans ungdomsmanifest virke fremmed; men det er overgivelsen som munk som ligger til grunn for alt han sa og skrev, også senere, om litteratur og politikk og Gud vet hva.

Varden skriver i forordet til boka at selv om Merton var from, fremstår han også som en «ustadig, postmoderne sjel». Det har nok å gjøre med perspektivet man ser Merton fra, mener Varden.

– Er man fascinert av den vidtspennende Merton, kan fromhetselementet nok skurre. Har man Merton som medbror, blir det motsatt: da ønsker man seg iblant at han gikk mer i dybden enn i bredden. Men det særegne er, at Merton tiltaler begge slags publikum og fører dem inn i en samtale. Det er verdifullt.

Åndelighet på norsk

Jeanne Wreden har oversatt boka til norsk. Hun var ikke veldig opptatt av å gjøre Merton forståelig for moderne lesere. Det er han når man trenger det, mener hun.

– Fromhet er jo ingenting hvis man ikke deler erfaringen.

På norsk er det å uttrykke åndelighet gjerne forbundet med det karismatiske, mener Wreden.

– Der kan språket blir litt vel fromt. Jeg ville unngå klisjéene, og uttrykke det åndelige uten å vekke anstøt.

Ytre krav og indre lengsel

Heller ikke Liv Riiser, tidligere Vårt Land-journalist og kritiker, mener Merton bør avskrives som for moraliserende.

– Det mente jo Merton selv at han var òg. Men Fjellet med de syv trinn er skrevet da han var ung og nyfrelst. Etter hvert som livet rullet videre så han seg tilbake og så at han nok hadde vært litt streng. Han var alltid selvkritisk.

Dagbøkene derimot, viser oss en mann som er konstant usikker på hva han gjør og hvor han skal, mener Riiser. Samtidig hadde han en enorm autoritet når han skrev om teologi og politiske forhold.

– For meg er det likevel hans personlige historie som har sterkest appell. Ikke bare veien til klosteret, men også livet han levde der, i konflikten mellom ytre krav og indre lengsel.

Sprenger formene

Det som fortsatt tiltrekker folk til Merton, tror Riiser er kontrasten man finner i forfatterskapet.

– Man har både den voldsomme uroa, søken mot grensene, rykkingen i tøylene, men samtidig også stillheten, det mystiske. Det er en rar kontrast, men begge to er veldig sterke i Mertons forfatterskap.

Det er nettopp det at han sprenger de fromme formene som gjorde at han fikk sånn gjennomslag, mener Riiser.

– Han skrev om tro, religion og politikk på en måte som folk kunne forstå. Han var en hippie før hippiene, og skrev etter krigen, i en tid der det var mye forvirring, usikkerhet og åpenhet for impulser. Så kom han og skrev direkte inn i folks virkelighet.

Klosteret som barrikade

Merton hadde en suveren evne til å fatte sin samtids håp, frykt, aspirasjoner og frustrasjoner i ord, mener Varden.

– Ikke kun fordi han var en ypperlig skribent, men fordi han var begavet med dyp medmenneskelighet. Merton var og forble en radikaler. For ham var klosteret, om det lå avsondret og var taust, en barrikade. Han så mange tegn på et samfunn som var sykt, en sykdom Andre verdenskrig gjorde grusomt tydelig, og valgte et liv hvor han mente å finne legedom både for seg selv og andre. Blandingen av idealisme, klarsynthet, mot og gudshengivenhet er uimotståelig.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Torgeir Holljen Thon

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker