I det vi ser sammenbruddet hos de ulike kvinnene gjenta seg, reiser spørsmålet seg: Er alt genetisk betinget?

Jo Strømgren har nærmest gjort det til et varemerke å dra publikum inn i en verden utenom det vanlige. Forestillingene hans dreier ikke bare i absurde retninger, men blir et odd univers i seg selv. En salig blanding av sprø logikk og til tider mørk komikk. I Sammenbruddet gjenkjenner vi også den strømgrenske signatur: Dans der ren eleganse og klassisk, estetisk kvalitet må vike for morsomme påfunn og mer ekspressive bevegelser.

Vilde Viktoria Madsen har en kropp som oser styrke og byr på dans med blikk for detaljer. Uttrykksfull ansiktsmimikk og tilstedeværelse på scenen, er essensielt når forestillingen befinner seg i skjæringspunktet mellom dans og teater. Her er Madsens bevegelser hele veien hektet på ulike teatrale karakterer hun trer inn i.

Med seg på scenen har hun skuespiller (og med-manusforfatter) Kate Pendry, som står for den verbale biten. Utgangspunkt for det hele er en kvinnes mentale sammenbrudd. I et forsøk på å finne ut hva som gikk galt, drar Pendry oss tilbake i tid som historiens forteller, mens Madsen danser sin vei gjennom slekters gang.

Visuelt elegant

Fortellergrepet er enkelt og vidtfavnende på samme tid: Ved å hekte oss på slektstreet, blir vi med kvinnens ulike forgjengere i liv som leves under ulike omstendigheter – fra å verve seg som sykepleier under krigens dager, til å svinge med til tonene under Woodstockfestivalen, for å nevne noen. Et lerret er spent opp på scenen, der ulike svart-hvitt bilder vises. Et skjær av nostalgi over  presentasjonen som minner om gamle dagers lysbildefremvisning. På fiffig vis blir skyggen fra danseren på scenen en del av bildet, og spiller bokstavelig talt med i historie- fortellingen. Et visuelt grep som både er enkelt og svært elegant gjort.

Tankekors

Mer enn egentlig å berøre eller bergta sitt publikum, har Sammenbruddet blitt en underfundig og morsom, liten forestilling. Her streifer man innom naturvitenskapelige, kulturhistoriske, religiøse og sosiologiske referanser, mer som krydder enn et forsøk på å gå i dybden.

Arv og miljø og undringen over hvor unike hver enkelt av oss egentlig er, dirrer likevel under fortellingen. I det vi ser sammenbruddet hos de ulike kvinnene gjenta seg, reiser spørsmålet seg: Er alt genetisk betinget?

På sitt beste klarer forestillingen å rokke litt ved individualitets-begrepet: Kanskje bærer vi med oss mer bagasje fra familie og fortid enn vi vil være ved. Et tankekors i en tid der selvfølelsen står sterkt og «kravet» om å være unik for ikke å forsvinne i mengden.

MER OM DANS:

• Sju poeter, fem musikere, en prest, en biskop, et kor og en danser er med når mystikken og lyrikken forenes i messen.

• Coltranes mesterverk A Love Supreme er igjen aktualisert på Dansens Hus i Oslo.

• Gjennom sin særegne signatur, klarer Alan Lucien Øyen å reise noen betimelige spørsmål om tiden vi lever i.

---