Hvorfor er bananen bøyd?

Hva skjer med et velformulert resonnement når det skrikes og vræles så svetten pipler og spyttet spruter?

Jo, formen trumfer innholdet, og hva som egentlig er viktig settes i spill.

Warum, warum

Egentlig burde denne anmeldelsen vært skrevet i CAPSLOCK, uten forsøk på å skape sammenheng og mening. Teater Ibsens oppsetning truer i alle fall med å gjøre et hvert forsøk på å si noe fornuftig til skamme.

Her mangler det nemlig ikke på dypsindigheter. Samtidig likestilles ulike versjoner av spørsmålet «Hva er meningen med livet», med barnerimet «Warum, warum ist die Banane krumm?» Er det ene mer fruktbart å stille enn det andre? Kanskje ikke.

Likevel lykkes oppsetningen av Lille Eyolf ikke bare med å utfordre publikum, men også med å synliggjøre noen dybder i Ibsens stykke fra 1894. Nettopp ved å dyrke overflaten, får vi en opplevelse av hvor fåfengt det er å ville forstå døden – og kanskje livet, også. Det kan høres slitsomt ut, og det er riktig. Men forestillingen er også ganske fornøyelig.

LES OGSÅ: Torshovteatrets Hedda Gabler avfeier kvinnerollene som tilbys henne.

Platt papp

Tyske Silvia Riegers versjon av Lille Eyolf vakte oppsikt da den hadde premiere i Skien i våres. Mandag ble den vist på Nationaltheatret, som en del av Ibsenfestivalen.

I første del av forestillingen er scenerommet innskrenket til om lag en meter foran føttene til publikum på første rad. Under et sceneteppe av noe som ligner påmalt gråpapir, stikker to kvinnehoder ut ved gulvet. Leppene deres er ildrøde, parykkene er nylonglatte og stive og stemmene – vel, voldsomme.

Det er ikke intimt, men påtrengende. Vi får ikke anledning til å tenke oss om. Sitatene, ikke bare fra Ibsen, men fra Bjørneboe og Kierkegaard, blir flate og platte som papplansjer når de kastes mot oss. Nettopp dette er Silvia Riegers lille genistrek: Uansett hvor høylytt, glitrende og eksistensielt avansert karakterene uttrykker seg, er de egentlige spørsmålene utilgjengelige, både for dem og for oss.

Den druknede, lille Eyolf er drevet ut på dypene av en understrøm. Krykken flyter på overflaten, hører vi, men hvem Eyolf egentlig var, og hva som var hans liv, får vi ingen innsikt i. Disse spørsmålene glitrer med sitt fravær, men ligger der likevel, langt nede under overflaten sammen med det døde barnet. Spørsmålene er for forferdelige til å stilles, fordi de faktisk kunne hatt et svar.

LES OGSÅ: I Byggmester Solness går Ibsen Freud i forkjøpet i koblingen mellom begjær og skyld.

Latterlig

Skuespillerne gir jernet, det skal de ha. Første dialogutveksling brøles av fru Rita Almers (Mari Dahl Sæther) og frøken Asta Almers (Mathilde Alvilde Jakobsen Skarpsno). Snart møter vi også Ritas ektemann Alfred, som har kommet hjem fra en lang reise i fjellene. Han har ikke skrevet et ord på bokprosjektet Om det menneskelige ansvar. Nei, skriker han, for det å tenke, det rommer det beste i en. Hva som kommer på papiret, er ikke stort. Fra nå av vil han dedikere seg til å skape lykkefølelse i sin sønns sinn.

Lille Eyolf lokkes som kjent ut i en drukningsdød av Rottejomfruen (Ola Otnes i isbjørnkostyme). Også i originalstykket dør Eyolf allerede i første akt. Resten av skuespillet handler om de overlevnes grublerier over hvorfor og hva nå. På scenen står Eyolf igjen som en silhuett utskåret i papp under mesteparten av forestillingen.

Fortsettelsen dreier seg tilsynelatende om nag og kval, men i bunn og grunn sliter Rita og Alfred med de samme problemene som da Eyolf levde. Hva er det menneskelige ansvar? Hva er kjærlighet? Eller – Hvorfor er bananen bøyd?

Om forestillingen ønsker å lære oss noe, må det være at å kjenne og elske noen ikke er et filosofisk anliggende. Grublingen er overflatisk, paljettsprakende og støyende – og heldigvis befriende komisk.