Bøker

Hvor farlig er det å dø?

Er det til skade for oss at vi dør? Er det perioder i livet hvor det er verre å dø? Er det til skade for oss at vi dør? på disse filosofiske spørsmålene kan få store praktiske konsekvenser.

Mulighetene til å redde folk er større enn før, men ressursene strekker ikke til for å redde alle. Hvordan skal helsevesenet prioritere hvem som skal reddes? Og hvilke helsepolitiske og befolkningspolitiske tiltak skal prioriteres?

De siste femti årene har det vært gjort ulike forsøk på å finne formler som kan hjelpe med å gi slike spørsmål objektive og rasjonelle løsninger. Men disse forsøkene har manglet en filosofisk refleksjon om døden, mener filosofene Espen Gamlund og Carl Thollef Solberg. De har redigert boken Saving People from the Harm of Death. Den er en artikkelsamling fra samtalen mellom filosofer og helseforskere som har foregått de siste årene.

LES OGSÅ: TF-professor Knut Ruyter var lenge motstander av aktiv dødshjelp. Men møtet med foreldrenes avslutning på livet fikk ham til å skifte mening

Tapt liv

Påfører døden oss noen skade? Det kan være et tap for pårørende eller for samfunnet. Men er det noe tap for den døde selv?

Slett ikke, hevdet oldtidens filosof Epikur: Så lenge vi eksisterer, er vi ikke døde, og da er ikke døden hos oss. Og når vi er døde, eksisterer vi ikke.

Filosofene som skriver denne boken, er uenige med Epikur. Carl Thollef Solberg argumenterer for at døden er til skade for den som dør, fordi hun går glipp av det livet hun ellers kunne ha levd, hvis vi går ut fra at livet er bedre enn ikke å eksistere.

Døden er altså til skade for oss fordi vi taper et godt liv vi kunne hatt dersom vi hadde levd lenger. Dette kalles for deprivasjonisme.

LES OGSÅ: – Vi shopper for å dempe dødsangst, mener filosof Espen Gamlund

Prioritering

Dette prinsippet er lagt til grunn for flere viktige helsepolitiske indikatorer. Der tillegger man den tiden man kunne ha levd dersom man ikke døde en verdi i form av et tall. Tapet kan da gjøres mindre ved at døden utsettes gjennom medisinsk behandling – eller på befolkningsnivå ved tiltak som bidrar til at folk kan leve lenger.

Gitt at vi har knappe ressurser, hvem skal prioriteres? Deprivasjonismen vil gi som resultat at de aller yngste må prioriteres, for de vil ha mest liv å tape. Espen Gamlund stiller spørsmål ved en slik prioritering, og foreslår at barn først eller unge voksne først er mer rimelige kriterier enn yngste først.

Dette synet kalles gradualisme. Det bygger på en antagelse om at vi utvikles gradvis til personer.

Verst for barn

Hva det innebærer å være en person, er et vanskelig spørsmål. Men flere av forfatterne støtter seg til arbeidet til Derek Parfit. I stedet for å prøve å definere personlig identitet, legger han vekt på at det må være en viss grad av psykologisk kontinuitet, noe som betyr at utviklingen av hjernen har betydning.

Boken presenterer oss for flere alternative beregningsmåter for når døden er mest til skade for den som dør. Mange kommer til at døden er verst for barn i tidlig skolealder: De har utviklet en psykologisk kontinuitet samtidig som de har mye potensielt liv å tape. Så passerer man en slags terskel ved 20-årsalderen. Etter det blir døden stadig mindre til skade.

Døden er mer til skade for en 35-åring enn for en nyfødt, selv om den nyfødte har et mye lenger potensielt liv, er en av konklusjonene til Jeff McMahan, som har utviklet en av de mer innflytelsesrike modellene for beregning av skaden ved å dø. Ole-Fridtjof Norheim mener dette er en ekstrem bruk av modellen, og argumenterer for en mer moderat utgave.

LES OGSÅ: Robert W. Lee fikk sparken som pastor da han tok et oppgjør med sin rasistiske forfader. Les Erling Rimehaugs anmeldelse av boka hans

Menneskeverd

Men hva med foster? Gradualismen innebærer også at man setter en nedre grense for når det innebærer en skade å dø. Noen argumenterer for at det er ved 28 uker ut i svangerskapet. McMahan sier at det ikke er til skade for et foster å dø.

Dette kan ha betydning for ressursbruk for å redde foster. Men kan det også ha noen betydning for om og når det er riktig å ta abort? Jens Johansson tar opp dette spørsmålet, og stiller seg tvilende til at skaden ved å dø er relevant for den moralske problemstillingen om det er galt å ta fra fosteret muligheten til å få et liv.

Menneskets verdi er fraværende i de fleste av disse diskusjonene, skriver Samuel J. Kerstein, noe han finner problematisk fra en etisk synsvinkel. Alle mennesker skal behandles som de har en selvstendig verdi, sier han, og det må inn også i prioriteringsdiskusjoner. Han stiller seg derfor kritisk til at man uten videre kan regne seg fram til hvem som skal prioriteres.

Eksistens etter døden

Hele diskusjonen tar utgangspunkt i at man slutter å eksistere når man dør. Men svært mange mennesker tror jo på en eksistens etter døden i en eller annen form. Dette poenget nevnes bare innledningsvis i forordet til Jeff McMahan. Han mener at hvis vi hadde et liv etter døden, ville det være en fordel å dø, og mener dette synet har hindret en rasjonell diskusjon.

Det virker for lettvint. De aller fleste vil holde fast på livet og forsøke å unngå døden, selv om de tror på en eksistens etter døden. Hvordan dette skal forstås, og hvilke konsekvenser det har, ville vært interessant å få belyst. Og finnes det ikke andre grunner til å frykte døden enn tap av framtidig liv?

Boken er tildels teknisk og vanskelig tilgjengelig. Men spørsmålene som tas opp er både viktige og allmennmenneskelige.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker