Bøker

Hvilken Suzanne Brøgger får vi se nå?

Hvilken Suzanne Brøgger får oppmerksomhet nå? I Alf van der Hagens samtaler med det danske ikonet trer noe himmelsk og evig gyldig fram.

Det er grunn til å ha høye forventninger når Alf van der Hagen kommer med en ny samtalebok, en litterær sjanger han selv langt på vei har utviklet, og behersker på mesterlig vis. Etter tre større utgivelser av forfattersamtaler med eldre menn var det på tide at turen var kommet til en kvinne. Og hvilken kvinne! Suzanne Brøgger er både gnistrende, lærd og morsom.

LES UTDRAG FRA BOKEN: Suzanne Brøgger: «Nattverden er for meg et uttrykk for den aller største åpenhet og sjenerøsitet»

Myten og media

Men jeg er nysgjerrig på hvilken Brøgger som får oppmerksomhet nå. Det mangler ikke på skreven tekst og medieoppslag rundt myten Suzanne Brøgger - forfatteren, livsbejaeren, kulturradikaleren, feministen. En myte hun i stor grad var med på å skape selv i den tidlige karrieren, og som hun innrømmer bidro til salgstall.

Boka er leseverdig, ikke fordi den eventuelt skulle avsløre flere intime detaljer fra hennes liv, de er ikke interessante i seg selv. Men fordi det utfoldes en vid og vis refleksjon om oppvekst og livsvalg, om skriving og litteratur som mulighet for å oppnå erkjennelse. Jeg får lyst til å bli med inn i stua og ta del i den eksistensielle undringen, og på veien dra innom biblioteket eller bokhylla for å finne fram igjen litteratur det henvises til: Kierkegaard, Henry Miller, Inger Christensen, Karen Blixen, og ikke minst Brøggers egne bøker. En lengsel inn i et slikt åndelig univers er kanskje noe denne boka skaper, slik Brøgger uttrykker det: «(….) en slik samtale som vi fører her, fremstiller et dialogisk rom som uttrykk for et indre liv. Kanskje det også kunne inspirere andre. Dixit!» (s. 288).

LES MER Ian McEwans nye roman: Smart, men lat om roboter

Helhetlig tekst

I starten irriterer denne leseren seg over at det ikke er en større grafisk forskjell mellom spørsmålsavsnitt og svaravsnitt. De har samme innrykk fra margen, noe som er gjennomført i alle van der Hagens samtalebøker. Jeg har også et urimelig ønske om at Brøggers svar stod på hennes eget språk, det ville vært mer autentisk og i større grad fått fram hennes stemme. Men etter hvert blir samtaleteksten som en dans hvor begge fører, jeg merker når vekten forskyves og jeg kommer inn i rytmen.

Å være i samtale

Hvordan en tilnærmet kronologisk presentasjon av livsfaser og bokutgivelser kan bli til en slik flytende og spennende tekst, handler mye om forfatteren Alf van der Hagens drevne evne til å stille spørsmål, skape framdrift og sammenheng. Noen ganger oppleves han pågående, som da han vil få Suzanne Brøgger til å snakke om gruppevoldtekten i en park i Usbekistan, på tross av at hun ikke orker å fortelle om den mer. Men her er van der Hagen den allvitende intervjueren som vet hvor skjellsettende denne hendelsen har vært for Brøgger på flere vis. Senere kommer det fram i samtalen at ved å skrive seg gjennom den i utallige versjoner, ble hun en forfatter.

LEST DENNE? Kva er årets beste bok? Køyr debatt! Eller sit heilt stille og hald kjeft, slik ­Brageprisen gjer

Brøggers fremmedhet

Litt over midtveis, da jeg begynner å kjenne meg ganske mettet på alle henvisninger til bokutgivelser og hendelser, og jeg tror at siste del kommer til å dreie seg om Brøggers blikk på norskhet i hennes bok Omelette Norvégienne, får teksten et rykk og jeg blir sulten på mer. For da kommer hennes kritiske analyse av dansk politikk, om utlendingsdebatt og islamkritikk, og om kulturens dårlige kår i hennes hjemland – diskusjoner som er høyst relevante også for norske lesere. Her er samtalene på sitt mest vitale. Det er som om hennes opplevde fremmedhet gjennom hele livet har gjort henne kompetent til å se det nære med en egen klarhet.

Så kommer samtalen inn på mystiske og åndelige erfaringer, om hennes tanker om nattverd, og om å være kristen. Hvem visste vel at Brøgger er salmedikter? Også her kan det synes som hennes fremmedhet, hennes totale mangel på kirkelig tilknytning gjennom livet, er en ressurs, fordi hun kan makte å finne et nytt språk for det hellige. Samtalen om «slike ting» hadde neppe føyd seg så selvfølgelig inn i memoarene hvis ikke det var for Alf van der Hagens merkbare, uredde tilnærming til det religiøse, og hans formodentlige evne til å være åpent tilstede.

Deilig er jorden

I bokas siste del anes en særlig nærhet. I en refleksjon om døden oppstår det eneste stedet hvor intervjueren mottar et spørsmål tilbake. Det spørres om hvor man vil etter døden. Om man vil bli til jord eller luft, om man «vil brennes eller i bakken».

Begge svarer i jorden.

Samtalen mellom Suzanne og Alf er deilig jordet, forstått som lite jåleri, forstått som omfavnelse og glede over det hverdagslige livet. I dette trer også noe himmelsk og evig gyldig fram. Det er til å få livsgnist av. Suzanne sitt livsmotto smitter over på leseren: Semper ardens – alltid brennende.

LES OGSÅ: Intervju med Alf van der Hagen om da han inviterte til 14 samtaler om tro

---

Fakta:

  • Suzanne Brøgger. Samtalememoarer
  • Alf van der Hagen
  • Oktober forlag
  • Sakprosa
  • Vid og vis refleksjon fra samtalemestere.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker