Smart, men lat om roboter

Adam er følsom og intelligent, et supermenneske med stor godhet og en allestedsnærværende trang etter sannferdighet. Problemet er bare at han er en maskin, det første virkelig brukbare fabrikkproduserte menneske med plausibel intelligens, troverdig utseende, livaktige bevegelser og endringer i ansiktsuttrykk.

Når en slik renhet trer inn i den komplekse veven av menneskelige relasjoner vi kaller «hverdag», får Ian McEwan mulighet til å bearbeide en rekke moralske dilemmaer knyttet til kunstig intelligens.

Poetisk robot

Vi er i et kontrafaktisk England på begynnelsen av 1980-tallet. Storbritannia taper krigen på Falklandsøyene, og politisk uro, britisk utmelding av EU og intense demonstrasjoner bølger gjennom det britiske riket. McEwan får harselert grundig med den britiske selvfølelsen, og jeg tror en britisk leser snapper opp de mange, syrlige stikkene og hintene bedre enn den norske leseren. Hovedpersonen Charlie Friend bor sammen med kjæresten Miranda, og de venter på å adoptere den sårbare gutten Mark.

Den kunstige Adam glir egentlig ubesværet inn i den lille leiligheten. Som samtalepartner er han uhyre interessant: Gjennom sine prosessorer har han tilgang til all verdens kunnskap, og kan dermed føre samtaler med alle mennesker, uavhengig av tema. Men han kan mer: Han tolker menneskelige ansiktsuttrykk, skriver poesi og har et menneskes følelsesliv. Androiden er forhåndsprogrammert, men kompetansen og kunnskapene multipliseres i takt med erfaringene og han blir derfor en stadig bedre utgave av seg selv. Han er ærlig og sannhetssøkende, et naturlig godt menneske.

LEST MER: Peter Handkes forlag vil 'oppklare misforståelser'

Ingen gråsoner

Slik representerer han et enormt moralsk uromoment. For hva skjer om vi mennesker dropper alle forstillelser og hvite løgner, alle disse gråsonene mellom oss som verken kan kategoriseres som moralsk forkastelig eller juridisk ulovlig, og som rett og slett er en del av det å være menneske? For menneskemaskinen finnes ingen slike gråsoner. Det unge paret konfronteres stadig med maskinens astronomiske kriterier for hva som er det rette og det gode å gjøre. I møte med Adams krav og hederlighet, føler paret seg stadig oftere som dårlige mennesker.

McEwan setter fingeren på hvor enkelt vi mennesker luller oss inn i latskap og forenklede unnskyldninger i møte med våre tilkortkommenheter. Og når vi har en maskin som ser ut som og taler og oppfører seg som et menneske, hva er da egentlig igjen av det sant menneskelige? Hvis en komplisert maskin bedre enn et menneske kan perfeksjonere menneskelig varme, kjærlighet, kunst og vitenskap, hva skal vi da med menneskene? Og om disse robotene i tillegg tar over alle arbeidsoppgavene, hva skal vi da bruke tiden vår på?

Proff forteller

McEwan er en tvers gjennom proff forteller, dette er en lettlest og underholdende roman. Og like under overflaten finner vi forfatterens kritiske perspektiv på moderne teknologi. Den menneskeskapte trusselen som androiden Adam representerer kan fungere som en kritisk kommentar til den moderne galoppen mot stadig bedre teknologiske nyvinninger. Men blir dette god litteratur?

LEST DENNE? Da jeg var ung vegret jeg meg for søvnen, vegret meg for å falle i den, skriver Vigdis Hjorth.

Dovne refleksjoner

Maskiner som meg er intelligent og tidvis morsom, men humoren tar litt for ofte over for det dype alvoret boka selv legger opp til. Romanen er skarp, men den mulige kritikken av den vestlige tilliten til teknologien fisler bort i den lette, ironiske tonen. Jeg tror det har å gjøre med Charlie.

Han er rappkjeftet, halvmorsom og småintelligent. Men han fremstår grunn. McEwan kunne fått Charlie til å reflektere bedre om hva som er kjernen i det menneskelige når en maskin overgår oss på alle plan. Charlies refleksjoner er beskrevet med en distansert ironisk tone som intelligent kommenterer det som skjer – rundt seg i leiligheten og i det politiske England – men vi får for lite innsyn i Charlies følelser og indre konflikter. Han virker rett og slett for lat til virkelig å la seg løfte ut av de dovne refleksjonene sine om androider vs. mennesker.

Derfor blir denne romanen en artig og underholdende kommentar til diskusjonen om kunstig intelligens og menneskeskapte teknologiske dilemmaer, men ikke noe mer.

LES OGSÅ: Is God A Populist? setter Norge på det europeisk diskusjonskartet med et viktig bidrag om populisme og kristendom

---

Bok: Roman

• Maskiner som meg og folk som deg
• Ian McEwan
• Gyldendal
• 352 s.
• Roman
• Oversatt av
• Einar Blomgren
• Artig og underholdende, men ikke mer.

---