Stemmen bak maskene

Gunnhild Øyehaug forteller om handlingen i sin nye roman, Presens Maskin: Laura, en gravid ung kvinne som bor på Møhlenpris i Bergen sammen med kjæresten Karl Peter, river av en gammel maskeringsteip mellom dørkarmen og døra. De skal snart flytte derfra. Først nå opp­dager de at døra de aldri har åpnet, leder ut til branntrappen, laget av tre. Om murbygningen tok fyr ville branntrappen antageligvis vært det første som røyk, og det er ikke særlig betryggende.

– Bare ordet maskering får oss jo til å tenke at noe skal skjules, ikke sant? Det er en forbindelse mellom at Laura tar vekk maskeringsteipen og at, på et eller annet vis... Å nei, nå sa jeg det igjen!

Øyehaug avbryter seg selv og slår hånden oppgitt mot pannen.

– Det er en uvane jeg har til å nyansere ting mer enn nød­vendig. Jeg må gi ti kroner i straff hver gang jeg sier «på et vis», forklarer hun og fortsetter:

– Det handler i alle fall om forholdet mellom fiksjon og ­virkelighet. Om hvordan de to elementene glir over i hverandre.

– Selv må jeg innrømme at jeg inntil nylig har trodd at maskeringsteip heter «markeringsteip» ...

– Jeg også! utbryter Øyehaug.

– Redaktøren min måtte inn i manuset og rette det. Men å markere og å maskere noe er jo vidt forskjellige ting.

Egentlig oppsummerer denne felles misforståelsen mye av samtalen vår. Om hvordan mening forandrer seg med språket, ironi, og ja, maskering. Kanskje teip også, om man virkelig ­legger godviljen til. I alle fall et ønske om å bevare noe.

Kosmos' myke plener

Ideen til Presens Maskin kom fra to hold. Øyehaug var selv på visning her i området en gang. Hun fikk en veldig sterk følelse av å ha vært i leiligheten før, selv om hun visste det var umulig.

– Alt jeg har skrevet, helt fra starten av, har ekkomotivet og deja vu-opplevelsen i seg. For meg er det en enorm kilde til skriving, sier Øyehaug.

På et senere tidspunkt fikk hun ideen om en mor og en datter som levde i parallelle univers.

I den nye boka har nemlig Lauras følelse av deja vu en forklaring. I et annet univers vokste hun opp i denne leiligheten, sammen med moren Anna og faren Bård.

En helt vanlig dag sitter Anna og leser dikt av den svenske forfatteren Tua Forsström. Datteren Laura sykler ute i hagen. Plutselig gjør Anna en feillesning. I stedet for trädgård, svensk for hage, leser hun tärdgård. Med ett er datteren forduftet. ­Ingenting tyder på at hun noensinne har vært en del av Annas liv.

Laura vokser på sin side opp i et parallelt univers der dette aldri skjedde. Ingen husker hvem Lauras mor kan ha vært.

– Jeg leser ofte feil, sikkert fordi jeg assosierer så fort, sier Øyehaug.

– I dag morges, for eksempel, ville jeg forberede meg til ­intervjuet ved å lese om multiversteorier. Setningen «Multiverse and the Deep Laws of Cosmos» oppfattet jeg som «Multiverse and the Deep Lawns of Cosmos»! Lawns betyr jo plener. Det var fantastisk! Kan dere se for dere de dype slettene i kosmos? De myke plenene? Ikke bare skaper språket mening, men det kan forandre på mening, flytte den.

Babel

Hvis Øyehaug skulle komprimere sin egen metode til ett ord, ville det være assosiasjon. For henne er assosiasjonen motoren som skaper nye ting.

Øyehaugs store helt, i alle fall før i tiden, var den franske ­regissøren Michel Gondry, kjent for filmer som Evig solskinn i et plettfritt sinn.

– Gondry forsøker i en dokumentar å svare på hva en idé er. Han sier at når én ting får deg til å tenke på en annen ting, så er de to tingene til sammen en idé.

Presens Maskin åpner med to sitater. Det første er fra 1. Mose­bok 11, om tårnet i Babel. Det er Herren som taler: «Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»

Det andre sitatet er fra den kanadiske poeten, essayisten og ­professoren Anne Carson, som ganske enkelt spør: «Who are you?»

– Hva er forbindelsen her mellom Gud og språket?

– Ja, nå skal du høre! Sier Øyehaug, slår en åpen hånd i bordet­ og ler.

– Jeg trengte en hel roman for å si noe om det.

Hun tenker seg litt om.

– Gud er først og fremst med i bøkene mine som en grammatisk størrelse. En fortellerposisjon, sier Øyehaug.

Her må vi stoppe opp litt og holde tunga rett i munnen.

I Presens Maskin er det skrevet inn en forteller, og Øyehaug snakker om fortelleren og forfatteren som to forskjellige ting. Av og til får vi små innblikk i fortellerens liv: Hun er en gammel dame som har det moro med å leke med karakterenes skjebner. Hun snakker som et «jeg» i en diffus, regnvåt framtid, og bor i et nedlagt trykkeri. Fortelleren formidler historien om Anna og Laura, mor og datter som lever i parallelle univers. I alle fall påstår fortelleren at hun gjør det, men hun er jo selv en del av fortellingen!

I romanen er Anna også forfatter. Hun jobber med en bok om en kvinneskikkelse, til forveksling lik fortelleren i Presens Maskin, den gamle kvinnen.I tillegg til forteller og forfatter i det fiktive universet, har vi selvsagt den virkelige forfatteren av boka, Gunnhild Øyehaug. Hun står utenfor det hele.

– Jeg tenker meg at Bibelen er en bok forfattet av ulike ­mennesker. Gud er imidlertid både forteller og en karakter. Vi ­snakker jo om Bibelen som «Guds ord». Gud taler, samtidig har noen andre tatt på seg å forfatte fortellingene der Gud opptrer. Diktet til Anne Carson spiller på det, når hun skriver «who are you?». Hun skriver om en stemme som roper i villmarken, en stemme som vet «hva Gud har i tankene».

Bak «viet»

Når Øyehaug snakker om Gud, er det altså ikke i religiøs forstand. I alle fall ikke helt.

– «Gud» som karakter i Bibelen har en språklig suverenitet som er utrolig misunnelsesverdig for en forfatter, sier hun. Når det for eksempel står: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud», da må man jo gi seg over.

Slik romanen tolker historien om Babels tårn, skaper Gud språklig forvirring blant menneskene for å hindre dem i å nå opp til hans fortellerposisjon.

– Anna tenker at språket er farlig fordi det gir tilgang til enorm makt. Om man besitter Guds fortellerposisjon, kan man jo skrive verden på nytt, skrive en ny verden, en annen verden enn denne ene. Hun vet ikke at hun har gjort det samme ved å lese.

I Øyehaugs første roman Vente, blinke (2008) er fortelleren et «vi», slik man ofte sier «vi» i akademiske tekster eller i journalistikken. Inneforstått er «vi» en objektiv stemme. Men på ­slutten av Vente, blinke demaskeres viet. Det viser seg å være to konkrete personer: Beatrice fra Den guddommelige komedie og Dulcinea fra Don Quijote.

– Å velge en fortellerposisjon er som å ta på seg ulike masker, sier Øyehaug.

Vi blir stille litt og hører på støyet fra kafeen. Stemmer, en kvern, klirring i servise. Øyehaug ser spørrende på oss.

– Hva vil du? spør hun.

– Jeg vil lenger inn!

– Jeg synes jeg har avslørt altfor masse! sier Øyehaug.

Inderlig ambivalent

Et ord som er betegnende for boka, og for Øyehaugs forfatterskap i det hele tatt, er ironi.

– Hva er egentlig ironi?

Øyehaug ser lurt og litt motvillig på oss.

– Ironi er å si det motsatte av det du mener. Ferdig!

Så ler hun godt.

– Neida.

Hun sukker.

– Det er så kjempestort.

– Hovedfagsoppgaven min handlet om ironi som poesi. Jeg skrev om Arthur Rimbaud.

Øyehaug beskriver den franske poeten som en forfatter med mange masker.

– Du kan ikke stole på det han skriver i første setning, fordi den blir motsagt av den neste, som blir motsagt av den neste igjen. Samtidig kan du ikke si det ene uten å si det andre.

Ironi kan være uttrykk for noe inderlig, tror Øyehaug. Eller være en måte å håndtere noe uutholdelig på. Ironien kan nærme seg paradokser og gripe om en ambivalens.

– For meg er ikke ironi et retorisk virkemiddel, men en impuls som virker skapende.

Megafon og maske

Hvis Gud er forbundet med ironi i boka, tror Øyehaug det har med fortellerposisjonen å gjøre. At noe både er og ikke er der.

I det fjortende kapittelet snakker Gud gjennom en megafon, men ingen hører hva han eller hun sier. Til slutt blir det avslørt: Gud har menneskehender.

– Jeg tenkte på da dattera mi avslørte at bestefaren hennes var julenissen, sier Øyehaug.

– Først gjenkjente hun hendene hans. Jeg kunne se blikket flytte seg fra hendene og opp mot ansiktet. Hun prøvde å se ham fra siden, inn bak masken. Hvem er det egentlig som snakker? Det er det store spørsmålet når det kommer til fortellerposisjonen.

Ordet og mennesket

For Øyehaug er det viktig at menneskene i romanen fører ordet. Språket må være forankret et sted. Anna i boka vil på sin side skrive en roman om språket. Hun får en aha-opplevelse når hun kommer til å tenke på åpningen av evangeliet etter Johannes: «I begynnelsen var Ordet.»

– Bibelverset fortsetter med at «Ordet ble menneske». Det perspektivet finnes ikke i ­romanen?

– Nei, men …

Øyehaug kniper øynene sammen.

– Jeg kommer ikke til å avsløre Jesus!

Hun ler.

– Det finnes noen linjer i boka … Men nei, jeg vil ikke røpe mer.

– Men det er lov å tenke på Jesus når man leser romanen?

– Det er lov å tenke på Jesus. Og det kommer fra en ikke-kristen, legger hun til.

Å bli reddet

Helt siden hun var liten, har Øyehaug vært livredd for å glemme dem hun er glad i.

– Så snart jeg lærte å skrive, begynte jeg å føre dagbok. Jeg måtte ta vare på det som skjedde. Tenk om det forsvant og ble glemt!

Litteratur er en måte å huske verden på, tror forfatteren.

Presens Maskin slutter med at mor og datter, Anna og Laura, befinner seg på den samme konserten, uten at de vet om hverandre.

Annas andre datter, Elina, er også der. Elina er ikke en sentral karakter i boka, men på ­konserten ser hun utover folkemengden og tenker at hun kan redde disse menneskene.

– Hva er det hun redder dem fra?

– Nei, jeg vet ikke. Fra det som gjør dem fortapte? Så enkelt som det.

Øyehaug ler igjen og rister lett på hodet.

– Kanskje jeg må sladde hele dette intervjuet, sier hun.

– Eller si at jeg hele tiden mente det motsatte.