Teater

Fragmentert feminisme

Redselen for å kjede sitt publikum lyser så sterkt, at det blir vanskelig å få øye på det mørke alvoret i Faust.

En gruppe ungdommer møter publikum nærmest før teppet har rukket å gå opp. Som et kraftfullt, sinna kor roper de ut budskapet denne forestillingen så gjerne vil understreke: Vissheten om at vi lever i et patriarkalsk samfunn, der kvinnenes historier og synsvinkler opp gjennom historien har havnet i skyggen av det maskuline. Regissør Thorleifur Örn Arnarsson vil eksponere den destruktive maskuliniteten, holde frem for oss mannen som sitter der med all makt.

At det nettopp er Erna Solberg som har fått plass på setet foran meg denne premierekvelden, setter det hele i et aldri så lite komisk relieff. Om hun ikke direkte tar luven fra de feministiske kampropene, er det ikke til å unngå at litt av piffen i poengene forsvinner når man bivåner det hele bak Ernas rygg.

LES MER: Riksteatrets versjon av Fuglane er så enkel at selv et barn kan forstå den, skriver Liv Riiser.

Fillerister

Vi må snakke om Faust er filleristing, snarere enn en fremvisning av Goethes mesterverk. Til grunn for dekonstruksjonen skimter vi den opprinnelige historien: Faust har alt, men føler likevel bare tomhet. Han inngår en pakt med djevelens sendebud, Mefisto. Sin egen sjel i bytte mot alt han måtte ønske seg. Inkludert 14 år gamle Gretchen. Faust forfører den uskyldige jenta, som i en umulig situasjon dreper barnet hun føder og havner i fengsel.

Når regissør Arnarsson i kompani med dramatiker Mikael Torfason bringer det tyske nasjonaleposet til scene i 2019, er det med nye brilleglass og en nulltoleranse for Gretchens skjebne. At mannens smerte skal lindres av kvinnens. Hennes uskyld som hans redning. Med bruddstykker av Goethes originaltekst veves nye historier inn i forestillingen, så vel som spektakulære, visuelle elementer. Ikke minst utvides Gretchens spillerom. Skuespiller Kjersti Tveterås har en inderlig tilstedeværelse i rollen. En barnlig uskyld som berører etter hvert som det gis rom til hennes historie. Slik påpeker Arnarsson det syke utgangspunktet for Faust, som regnes som en av vestens store grunnmyter: En middelaldrende mann som forelsker seg i, og setter barn på – et barn.

LES MER: Tre timer teater om Oslo-prosessen er akkurat så dørgende kjedelig som det høres ut som, skriver Kjersti Juul.

Drukner

Jeg har stor sans for visjonen som ligger til grunn for forestillingen. Her forsøker man å gå i dialog med og fortolke, snarere enn å gjenfortelle den gamle klassikeren. Ikke minst oppleves den visuelle delen overveldende og annerledes. Her går man ikke av veien for å løfte skuespillerne til værs som akrobatiske engler. Bryte skillet mellom sal og scene ved å henvende seg til publikum. Eller sende inn djevelen sittende på toppen av en bil som er perforert med kulehull det lyser ut av, mens gangster-rapen dundrer over høyttalerne. En djevel som plutselig trer ut av rollen og snakker til teknikerne om hvordan ting burde være organisert på scenen.

Problemet er at alt dette til tider oppleves mer som påfunn, enn velbegrunnede valg. Den fragmenterte historiefortellingen, skuespillere som går inn og ut av karakter, og den dynamiske bruken av scenerommet der mye foregår simultant, blir både forestillingens sterkeste signatur og største hemsko. Temaet drukner i det visuelle, mens alvoret forsvinner etter hvert som teaterleken tar over. I øyeblikkene der forestillingen evner å gripe, er det enkeltmennesket man ser. Som når Petronella Barker trer ut av skyggen til Elvis, i rollen som moren til Priscilla Presley. Og deler sine tanker, sårhet og savn over å miste sin 14 år gamle datter til en voksen mann.

Streben

Goethes tekst har blitt tolket på utallige vis opp gjennom historien. Utgangspunktet er likevel det samme: Menneskets streben etter å vite, se, oppleve og begjære mer enn det som kan rommes i et kort liv. I Thorleifur Örn Arnarssons feministiske versjon, er det ikke tilstedeværelsen av vår kvinnelige statsministeren som punkterer budskapet på premieren. Men redselen for å kjede sitt publikum som lyser så sterkt, at det blir vanskelig å få øye på det mørke alvoret.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater