Noen av det mest interessante med den nye ­romanen til norges­aktuelle Ian McEwan, er hvor forskjellig den har blitt lest av internasjonale anmeldere og hvor forskjellig den kan komme til å resonnere hos lesere og kritikere også her hjemme. Der noen har sett knallhard og ­betimelig religionskritikk, ser andre en forfatter som skyter sild i tønne og lar polemikk komme i veien for litterære hensyn. Der mange har diskutert hvorvidt ­Jehovas Vitner-familien i sentrum av historien er et interessant eller søkt valg av forfatteren, gikk New York Times langt i å hevde at vitnene er litterære stedfortredere for en helt annen religion som bare så vidt er nevnt i romanen (og henviser til McEwan-­intervjuer der forfatteren har uttalt at han ikke føler seg fri til å skrive om islam).