Bøker

For trygt om sorg og galskap

Eva Aargaards debutroman er troverdig, men hemmes av at for lite står på spill.

Å være noens datter innebærer at en aldri møter verden som ei blank flate. Heller preges en av både arv og foreldrenes forventninger. Danske Eva Aargaards debutroman er skrevet på norsk, og heter nettopp Døtre. De tre døtrene som har romanens blikk, leiter alle i familiebånda sine etter forklaring på hvorfor sinnssykdommen skulle ramme dem.

Arv og galskap

Ulykka har skjedd allerede før romanen åpner: Mona, som lenge har vært psykisk syk, bodd på gata, og vært inn og ut av institusjoner, tar sitt eget liv. Tilbake sitter foreldrene og søstera Brit, som ikke klarte å hjelpe henne, og Brits datter, niendeklassingen Mira. I kjølvannet av tantas død blir Mira overlatt til seg selv i forsøket på å finne ut av seg selv og tenåringslivet.

Det er særlig Mira vi følger, som i tillegg til å dele forbokstav med tanta si, også har lignende ansiktstrekk og flere overlappende interesser. Tausheta som oppstår rundt familiens tap trekker Mira mot tanta. Et spørsmål gnager i henne: Går galskap i arv?

Coming of age

På mange måter er det en typisk coming of age–debut Aagaard har skrevet: Hun tar for seg ei tid i et ungt menneskes liv som er særlig avgjørende. Romanen er lavmælt, bygd opp av ei rekke korte scener, tilbakeblikk og små innblikk i tanker og gjøremål. Den søker ikke å forklare, men lar heller handlingene tale for seg. Mira kler seg i Monas klær, delvis i smug, og søker bekreftelse i menns blikk og etter hvert i en førtiårig mann, som blir kjæresten hennes. Og hun sminker seg, på leit etter sitt eget uttrykk. En kan ane en stor fortvilelse.

For trygg

Å mene at det å sminke seg bare er overfladiskhet vil være en i overkant overfladisk kommentar fra min side. Men som Mira sminker seg så holder også romanen seg i for stor grad på overflata. Selv om det finnes gode detaljer og hendelser som gjør at leseren aner hva som rører seg i personene, skulle jeg gjerne ha kommet dypere. Etter endt lesning står Miras spørsmål om galskapens arvelighet omtrent like uutforska for meg.

Jeg savner en utskrevet desperasjon, frustrasjon, lammende sorg – eller en annen tilstand hvor noe står mer på spill. Språket i Aaargaards debut framstår som i overkant trygt. Eller som et stadig gjentatt skrivetips lyder: Jeg skulle ønske at hun i større grad gikk dit det brant.

På avstand

Døtre handler i stor grad om vanskeligheta med å hjelpe hverandre. Når det mest av alt er Mira vi følger, framstår det underlig på meg at Aargaard har valgt å skildre henne utenfra, mens sekvensene hvor Mona og Brit styrer blikket er gitt jeg–forteller. Selv om romanen tematiserer avstanden som finnes i de nære relasjonene, tjener den ikke selv på å holde seg så langt unna personenes beveggrunner.

Det er ei troverdig historie Aargaard har skrevet. Det i seg selv er godt gjort. Men jeg har inntrykket av at den gode historia foregår et annet sted.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker