Med titler som Djevelens ryggrad (2001), Pans labyrint (2006) og Crimson Peak (2015) har den meksikanske filmregissøren Guillermo Del Toro fremvist en dragning mot det gotiske, eventyrlige, åndelige, romantiske, groteske og det metafysiske. Ja, selv Hollywood-produserte tegneseriefilmatiseringer og gutteromsfantasier som Blade 2 (2001), Hellboy (2004) og Pacific Rim (2013) er overraskende egenartede. De innehar et gjenkjennelig varemerke; spirituelt og eksistensielt undersøkende fortellinger med sterke ekkoer av folkeeventyr, mytiske arketyper og religiøse motiver.
Førstefilmen Cronos (1993), som vant Kritikeruka i Cannes og fikk bred internasjonal oppmerksomhet, tok for seg alkymisme, evig liv og menneskelig overmot. Det ble den da 29-årige meksikanerens inngangsbillett til Hollywood. Det er imidlertid Pans labyrint, et gotisk, barokt og finstemt eventyr-epos fra 1940-tallets Franco-kontrollerte Spania, som har vært regnet som hovedverket, regissørens mest formfullendte historie som filmforteller.
Gotisk hovedspor
Gjennom karrieren har Del Toro, som også produserer og skriver manus til filmene sine, vekslet mellom spanske, meksikanske og amerikanske produksjoner. Han var lenge aktuell som regissør av Hobbiten-trilogien, men lot i stedet gigantroboter barke sammen med enorme romvesen-øgler i den støyende og voldsomme Pacific Rim.
Crimson Peak (2015) bar imidlertid bud om en regissør tilbake i ett av sine hovedspor: Gotikken. Her var grimme skrømt, hjemsøkte gods i spissbuestil og mordgåter i et plott med glade tyvlån fra Jane Austen, Arthur Conan Doyle og Bram Stoker. Filmen, som ikke ble noen suksess, led under en mekanisk stil, den var full av lekker fargebruk, kunstferdige komposisjoner og gjennomtenkte kamerakjøringer, men manglet nerve, menneskelighet og ånd. Den spesialeffekt-utdannede Del Toros forkjærlighet for det tekniske og maleriske resulterte i hul stilfullhet, i en intelligent, men lite intuitiv lek med våre forventninger til 1890-tallets spøkelseshistorier.
I dag, med ankomsten til kinoaktuelle The Shape of Water, kan man imidlertid se tilbake på Crimson Peak som en slags øvelse, som et prøveprosjekt med formål å finjustere historiefortellingen, sikte seg inn, kalibrere. The Shape of Water vant Gulløven under filmfestivalen i Venezia i august, er nominert til rekordhøye tretten oscarstatuetter og kan dermed sies å treffe målet. Kalibreringen var vellykket.
Bibelallusjoner
I Baltimore på det tidlige sekstitall treffer vi Elisa Esposito (Sally Hawkins), en enslig vaskehjelp med en gåtefull forhistorie. Hun er stum og har arr på halsen, vi får vite at hun er foreldreløs, at hun ble funnet forlatt ved vannet som spedbarn. Tankene går til Moses, og ytterligere bibelallusjoner oppstår idet den slitne leiligheten hennes viser seg å ligge over en kino med kun to filmer på programmet: The Story of Ruth (storstilt historisk drama om den moabittiske prestinnens hemmelige kjærlighetsaffære og vei mot Gud) og Mardi Gras (Pat Boone-komedie om kjærlighetsforviklinger under Mardi Gras/fetetirsdag-paraden i New Orleans, feiringen som innleder fastetiden.) Samsons affære med Dalila og kamp mot filistere er en av flere gjennomgangsmelodier.
Guddom
Elisa vasker toaletter og laboratorier i et forskningsanlegg med et nytt hovedobjekt: En menneskelignende amfibieskikkelse funnet i Amazonas der han (det er definitivt en «han») ble tilbedt som en gud av de innfødte. Den stumme, bekreftelseshungrige hovedpersonen oppretter effektiv tegnspråk-kommunikasjon med havherren og en Skjønnheten og udyret-aktig kjærlighetshistorie tar form. Eller kanskje ikke, de involverte kan verken beskrives som skjønnheter eller udyr i klassisk forstand.
The Shape of Water er et eventyr, satt til en både svermerisk og vondartet versjon av sekstitallet, til en homofob, rasistisk og autoritær verden i grønntoner, et univers som også rommer varme, vakker grammofon-jazz og magi.
Trollet i fortellingen er ikke den monstrøse havmannen, men lab-anleggets nidkjære sikkerhetssjef Strickland (Michael Shannon), en materialist og torturist som slett ikke er uten indre kamper, men som bevisst og selvsikkert (og etter konsultasjon med selvhjelpslitteratur!) velger brutalitet og egennytte.
LES OGSÅ: Anmeldelse av Erik Poppes Utøya 22. juli
Gaper over mye
Med i kabalen er også Elisas godmodige venninne Delihla (Octavia Spencer), hennes tilårskomne og desillusjonerte nabo Giles (Richard Jenkins) og forskeren Hoffstetler (Michael Stuhlbarg) som tidlig viser seg å være sovjetisk spion. Forskningsobjektet fra Amazonas er nemlig et vesentlig element i romkappløpet.
Kjærlighet, ensomhet, kommunikasjon, spionasje, humanisme, opprør. The Shape of Water gaper over mye, alt fortalt med både teknisk og estetisk briljanse. Her glir et stadig bevegelig kamera over rustikke leiligheter og gjennom brutalistiske korridorer, i en verden hvor alt føles vått og dryppende.
En slik beretning er avhengig av menneskelighet og genuine følelser for å fungere, og rolletolkningene er lykkeligvis perfekt avstemte med historien.
Samtlige skuespillere skaper minneverdige mennesker av sine rollefigurer, fulle av indre liv og konflikter og uuttalte historier.
Filmkunst
Britiske Sally Hawkins gir en oppvisning av rang i sin gestaltning av hovedpersonen, hun veksler varmt og intuitivt fra store tegnspråkfakter til knapt registrerbar ansiktsmimikk, fra nøktern tilbakeholdenhet til enorme følelsesutbrudd. Det føles hele tiden personlig.
Menneskelige følelser og humanistisk tematikk gjør The Shape of Water til noe langt større enn en estetisk-teknisk stiløvelse. Den er et detaljrikt og nyansert stykke filmkunst med en svært basal grunnkonflikt: Kjærlighet mot hat.
