Hvite, middelaldrende hevnere

Samfunnet er lovløst, de kriminelle er som dyr, og politiet er maktesløse. Men heldigvis finnes det en grunnlovsfestet rett til å eie skytevåpen, og ved å bruke dem oppnår man selvjustis. Slik er det lett å oppfatte Bruce Willis som innbitt hevner i kinoaktuelle Death Wish.

Aggressivt reaksjonær

Den originale ­Death Wish-filmserien (1974–1994) er nokså hard kost. Charles Bronson spiller en veteran fra Korea-krigen som tyr til våpen og brutal vold – ikke bare mot de som voldtok datteren og drepte kona, men mot gatekriminelle generelt.

De totalt fem filmene viser alle en dyp skepsis til byråkrati og er fulle av scener hvor den hvite, middelaldrende antihelten skyter på ungdommer av ulike etniske opphav. De ble kritisert for å være aggressive, spekulative og unødvendig voldelige. Kriminelle ble skildret som genuint onde, kanskje til og med laverestående mennesker – bare unntaksvis sneiet filmene innom strukturelle forklaringer på hvorfor kriminaliteten kunne oppstå.

LES OGSÅ: Krenkende jakt på ungt offer

Borgervern

Serien regnes som en av grunnsteinene til den utpreget amerikanske vigilante-filmsjangeren, og er i slekt med Clint Eastwoods Dirty Harry-filmer. En norsk oversettelse kunne kanskje vært borgervern-­filmer.

Felles for disse filmene er at helten – eller­ antihelten – kjemper for rettferdighet når myndighetene kommer til kort. Den grunnlovfestede retten til å eie og bære våpen understrekes stadig. Sjangeren er gjerne forbundet med småsnuskete lavbudsjettsproduksjoner, mye vold og en klart høyredreid agenda.

Ivrig torturist

Det var derfor all grunn til å forvente at årets nyinnspilling av Death Wish ville provosere. Regissør Eli Roth har allerede tangert hevntematikken da han spilte jødisk geriljasoldat som ivrig mishandlet nazister med balltre i Inglourious Basterds (2008). Men han er mest kjent som mannen bak den ­gørrete skrekkfilmserien Hostel (2005–2011) og ­regnes som en av arkitektene av undersjangeren med den passende, men lite tiltalende merkelappen «torturporno».

Timing

Death Wish skulle egentlig ha ­premiere i november, men ble utsatt ­etter masse­skytingen i Las Vegas, der 58 ble drept og rundt 500 såret ifølge NTB. ­Etter at en trailer ble lansert, skrev Matt Goldberg i filmnettstedet The Collider at filmen føltes ­«særlig ekkelt med tanke på våre politiske og kulturelle omgivelser».

Da den først ble vist på amerikanske kinoer i begynnelsen mars, hadde­ nok en grusomhet funnet sted, med skoleskytingen­ i Parkland, Florida, hvor 17 mennesker ble drept i midten av ­februar. Filmen ble derfor bebreidet for å ligge for nært denne hendelsen.

Kritikerne har også gitt filmen hard medfart. Anmelderoversikten til Rotten Tomatoes viser at 83 prosent av 123 ­registrerte anmeldelser har vært negative.­ Fra forhåndsomtalen fremstår Death Wish som en hatefull og bevisst «politisk ukorrekt» provokasjon som taler til de nedrigste instinktene til sinte,­ hvite menn.

LES OGSÅ: Giftig portrett av moteskaper

Svak nyansering

I Norge har filmen premiere i kveld. Den er likevel en anelse bedre enn man kunne frykte. Vi tas til et voldspreget Chicago, åpningsreplikken er en nødsamtale om et skyteuhell med barn. Bruce Willis' rollefigur Paul Kersey er traumekirurg, gjennom hans øyne får vi se ofrene for de mange skyteepisodene. Vi skjønner fort at han er edel: Allerede etter få minutter forsøker han å redde livene til både en politimann og raneren som har skutt ham.

Uvanlig for actiongenren viser filmen konsekvensene av vold. I gjentatte innslag fra lokalradioer diskuteres byens bølge av mord, og etter hvert om det er riktig å ta loven i egne hender. De diskuterende er overveiende afroamerikanere. Kerseys handlinger debatteres mer enn de fremelskes, filmens sivilbefolkning er ikke nødvendigvis glade for at byen har fått en mystisk utøver av egen justis.

På den andre side: Angrepet på Kerseys kone og datter er guffent skildret. Roth har uttalt at han med filmen ­ønsker å gjenspeile virkeligheten, men i sekvensen­ tyr han til tradisjonelle virkemidler fra skrekkfilmen. Vi ser fæle kriminelle som begår fæle handlinger, og meningen er derfor at vi skal glede oss til hevnen. Skurkene straffes oppskriftsmessig grusomt, med innslag av hjernemasse og tortur.

Radikalisering

Vigilante-filmer handler stort sett om en trygg middelklasse­normalitet som brutalt rives i stykker, og en hovedperson som må venne seg til å bruke vold for å oppnå rettferdighet. 2018-versjonen av Death Wish bruker mer tid på denne prosessen enn originalen, riktignok uten særlig psykologisk dybde.

I en interessant montasje, til tonene av hardrockgruppa AC/DCs ikoniske «Back in Black», splittes lerretet i to. I det ene handlingsforløpet ser vi Kersey redde liv som kirurg, i det andre driver han intens våpentrening. Vi får også følge Kersey med til en forståelsesfull terapeut som han deler tankene sine med.

2018-nyanser

Bruce Willis spiller altså en betydelig mer sammensatt person enn i for eksempel Die Hard-filmene, der han opptrer som skyteglad, skadefro og sadistisk, helt uten at det forklares med noe som har skjedd i livet hans. I 2018 er selv superheltfilmene fulle av moralske gråsoner og tankeeksperimenter, så det er bare naturlig at det finnes elementer av refleksjon i en nymotens, men tradisjonelt konstruert actionfilm med Bruce Willis.

Da er det interessant at de overraskende­ populære Taken-filmene (2008–2012) med Liam Neeson ikke var i nærheten av å skape samme kontroverser som helgens premierefilm. Disse filmene er av den gamle skolen, helt uten vilje til å stille spørsmål ved sin grunnhandling: Hvit, middelaldrende, amerikansk mann skyter på utlendinger som har satt familien hans i fare.

Når Death Wish tas på større alvor enn det som er vanlig for actionfilmer, skyldes det antagelig at tidsånden har endret seg etter oppmerksomheten mot de ­seneste årenes skytetragedier – og filmens ­bevisst provoserende markedsføring.

LES OGSÅ: Aldri har melodiene vært bedre

Terror rating

Under et møte om våpen­politikk i februar, foreslo Donald Trump at filmer skulle utstyres med en «terror rating», sjokkert over innholdet i filmene og dataspillene den elleveårige sønnen Barron brukte tid på. Han ba de fremmøtte senatorene om ikke å frykte våpenlobbyistene i National Rifle Assossiation – en organisasjon som tidligere støttet valgkampen hans med over elleve millioner dollar.

Death Wish, som er produsert av det tradisjonsrike filmselskapet Metro Goldwyn Meyer, er på mange måter en bjelke i øyet, dens «nyanseringer», er kanskje mer tidsriktige og kalkulerte enn ektefølte. Og etter hvert må diskusjonene gi plass for stadig mer brutal hevnvold. Death Wish er ingen sympatisk historie. Men det er våpen som dreper mennesker,­ ikke filmer.