En engelsk eksentriker

I kjølvannet av punken vokste «kassettkulturen» seg relativt stor utover 80-tallet. Band gav ut kassetter, gjerne spilt inn på enkle 4-spors hjemmestudioopptakere, og de distribuerte dem ofte selv via postordre. Fenomenet var en naturlig del av en større motkulturell undergrunnsbevegelse der både estetikk og arbeidsmetode tok utgangspunkt i uttrykket Do It Yourself (DIY). Fanzinekulturen utgjorde også en del av det samme helhetsbildet, med i større eller mindre grad hjemmelagde blader som viet bandene oppmerksomhet.

Mye av musikken i bevegelsen var eksperimentell i uttrykket, men en beskrivelse i en av de ovennevnte fanzinene gjorde at en kassett fra det britiske bandet Cleaners From Venus ble bestilt og fant veien til det lille stedet Skulerud i landbrukskommunen Aurskog-Høland, dit vi hadde flyttet da jeg var 11. Så var det bare å vente, for det fantes ingen mulighet for å sjekke ut musikken på forhånd, om det faktisk stemte at de skulle være sterkt jangle-poporienterte melodigenier, som omtalen hadde lovet.

LES OGSÅ: Robyns første album på åtte år viser en vei gjennom svarte sorgen og helt fram i lyset, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Den siste store engelskmann

Den enormt produktive briten Martin Newell har gitt ut musikk som seg selv og med andre bandkonstellasjoner, men på mange av utgivelsene har han brukt navnet Cleaners From Venus. Navnet skal komme av at Newell og bandkameraten i oppstarten jobbet som renholdspersonell. I første del av karrieren knyttet Newell til seg diverse samarbeidspartnere, men i senere tid har Cleaners From Venus vært en kanal for Newell alene. I år er de ute med hele to album. Det ene kom i mai, det andre i slutten av forrige måned.

For en del engelskmenn og -kvinner er 65 år gamle Newell bedre kjent som poet, blant annet med ukentlige bidrag i The Sunday Express eller som avisspaltist. Men hans omfattende diskografi, med tilhørende uteblitt kommersiell suksess, har også gjort ham til den ultimate pop-kulthelten. Egentlig burde han kanskje bare plasseres blant en liten gruppe mennesker som vi kunne kalle De Store Engelske Låtskriverne, hos Newell også dobbelt understreket fordi mange av sangene hans handler direkte om livet på landet (eller i småbyen) i hans kjære Wivenhoe. En av låtene hans heter «The Death of the English Pub», og det sier kanskje litt om hvor sympatiene hans ligger.

LES OGSÅ: Paddy McAloon ser skaperen i snøkrystallens skjørhet, i planetenes baner og i nyfødt babyhud.

Livet er best uten suksess

Det er ikke slik at Cleaners From Venus eller Newells plater under eget navn kun er gitt ut på kassetter i små opplag. Etter hvert ble bandet signet til tyske plateselskap, og Newells andre soloplate, The Greatest Living Englishman fra 1993, er produsert av XTCs Andy Partridge. XTCs krispe og skimrende gitarpop kan for øvrig være en klar referanse for hva man kan vente seg når man begynner å dukke ned i katalogen. At Newells neste album heter The Off-White Album, tilsier vel også at han står i åpenbart britiske tradisjoner, både humoristisk og musikalsk sett?

Det sies at hovedpersonen Newell valgte ikke å bli med på turneen bandet gjorde i Tyskland etter at de begynte å få litt oppmerksomhet og kassetter etter hvert ble til plater. Grunnen skal være at han mente han tjente bedre på gartnerjobben han på det tidspunktet hadde hjemme i England. Etter hvert har det altså blitt et helt liv på siden av alt man forbinder med suksess og music biz, men preget av en konstant kjærlighet til den gode popmusikken.

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler Human League, Happy Daggers og Royal Trux.

Karakterer og stedsnavn

Av årets to utgivelser er Life in a Time Machine et mer ordinært Cleaners From Venus-album, mens Star Café er et titulert som et soundtrack til en musikal. Jeg vet ikke om denne faktisk er framført, men den har i alle fall et storytelling-konsept, satt i en café og basert rundt en Askepott-karakter. Musikal-formen på Star Café sender tankene til for eksempel Mark Wirtz' popopera-prosjekt på 60-tallet kalt A Teenage Opera, som hadde sanger om mannen i dagligvarebutikken og andre karakterer i en liten by.

Hos Newell finner vi for eksempel fortellinger om den eldre mannen som blir spurt av en barnestemme om hvordan det var da han var yngre, og kommer med en vaudeville-aktig vise om hvordan hans egen militærfar forbød ham å gå ut på byen i utspjåket hipster-habitt med kordfløyel og det hele («You're not going out there dressed like that, with a bit of lipstick on, you could double for your auntie Pat»!). Slike character songs er den britiske popen full av. Kinks' «David Watts» eller Syd Barrets «Arnold Layne» er bare to av mange beslektede eksempler. Begge Newell–platene av året har slike.

Star Café er kanskje det jevneste av de to albumene. Men også Life in a Time Machine føyer seg fint inn i Newell-diskografien, selv om de beste sangene på plata kommer først etter et par-tre oppvarmere i starten. Når låtene så inneholder særbritiske geografiske referanser som Kensington og Waterloo Square, er det bare å sette på tevannet, for da vet man at alt er på plass i universet.

LES OGSÅ: Når man står ute alene under stjernehimmelen i den kjølige kvelden og ser vrimmelen av stjerner der oppe kan man til slutt få en enorm følelse av – vondt i nakken, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Fra Wivenhoe til Høland, 1988

Kassetten som i andre halvdel av 80-tallet fant veien til Skulerud ute i Aurskog-Høland ble selvsagt ihjelspilt. Når jeg i forbindelse med de nye utgivelsene igjen hører gjennom utvalgte utgivelser fra tidlig i katalogen, blir jeg også slått over hvor flott disse gamle sangene fortsatt låter. Katalogen til Newell har da også blitt viet stadig ny interesse og er gjenutgitt i flere runder i ettertid, blant annet av selskapet Captured Tracks. Årets plater er fine tilskudd, men man burde kanskje begynne med andre for å sette seg inn Cleaners From Venus-universet for første gang, slik som de originale kassett-albumene Living with Victoria Grey (1986) eller On Any Normal Monday (1982) – eller for den saks skyld en av best-of-utgivelsene. Da får man også den herlige skimrende og friske lyden av 80-tallets gitar i portastudio med på kjøpet.

Jeg kan forresten gå inn i butikken her ute i Høland og kjøpe teposene mine og snakke med den samme dama i kassa i dag som den dagen jeg fikk den første Cleaners From Venus-kassetten i postkassa, og hun og jeg kan vite ganske mye om hvor vi har hverandre når vi snakker sammen. Verden er ingen Postman Pat-idyll med melkeflasker på trappa, men det er likevel fint med slike gode bilder på kontinuitet i livet. Og da tenker jeg både på kassadama og den britiske eksentrikeren.