Åleskjær anbefaler

El-gitar vs. synth 0–1

Mens den gode og interessante gitarbaserte musikken fortsatt holdes i hevd i nisjesjangrene, og ellers drives fram av noen eldre og veletablerte artister, ser den for et øyeblikk ut til å være litt koblet fra det viktigste nye som skjer i stor-skala samtidspop. I et tilfelle som hos synthpionerene Human League, som hadde megasuksess med albumet Dare! allerede i 1981, kan man selvsagt også snakke om musikk for voksengenerasjonen. Men det er likevel en opplagt linje fra synthene, trommemaskinene og elektronikken til dette bandet fram til for eksempel en Robyn i 2018. I ren samtidsrelevans innenfor mainstream-musikken kan man vel derfor si at synth-laget har en god stilling i øyeblikket.

Den 10. november spiller Human League på Rockefeller i Oslo, bare ett år etter forrige Norges-besøk. De var kanskje ikke først ute med synthpopen, men de var bandet som brakte den til toppen av listene, i en tid der popen kunne være banebrytende og kommersiell på samme tid. Det er vel å anta at hovedvekten denne kvelden vil ligge på hits fra 80-tallsrekka av album, som de visstnok skal ha solgt noe sånt som 20 millioner av.

El-gitar eller El Shaddai

Fortjent eller ikke, man kan vel trygt si at skildringen av kristne miljøer i norsk litteratur, film og musikk inneholder noen av de mest klisjefylte og stereotypiske framstillingene som finnes. Det er en safe greie, en åpen dør å sparke inn, og man kunne sagt at det ofte dreier seg om en tegneserieaktig framstilling, om det ikke var for at det ville være å redusere tegneseriene så mye.

Sånn sett er Happy Daggers album Bittarheden en velkommen avveksling. Dette er nemlig Andeby. I løpet av de 12 skranglevisene på plata skisseres et bilde av en verden opp, der Dalane (ved kommunene Sokndal, Bjerkreim, Lund og Eigersund) står mot storbyen, og der hjemstedets kristenarv står mot rus og rockeliv i Oslo. Skillet går altså mellom el-gitar og El Shaddai, for å sitere en av deres sanger som ikke er med på plata. Det synges på Dalane-dialekt, og tekstene er preget av svart humor og varierende grad av selvinnsikt/-ironi. Den karikerte pietistiske kristendommen disse fem mennene kjemper med, faller fra og av og til søker seg tilbake til, er ikke noen lyse Ten-sing-greier. Her snakker vi om menn med Arne Garborgs Fred på innerlomma.

Bandet inneholder profiler fra en del kjente og halvkjente bandkonstellasjoner, og sangene ble spilt inn allerede i 2010, men har kun vært tilgjengelige på hjemmebrent CD-R til nå. Nå har selskapet Rural Rebel Rock sørget for at albumet er gitt ut digitalt, mens vinylutgaven kommer i desember.

Plata er temmelig ensporet med sin begrensede og gjentakende tematikk, men jeg tar meg selv i å smile ganske ofte av både rim og framføring.

Adam og Eva

Det må kalles en god nyhet at et av de mest interessante rockebandene på denne siden av Iggy & The Stooges slipper nytt studioalbum til neste år. Allerede nå er to låter ute som et forvarsel om det som skal komme. Den beste av dem heter «Every Day Swan», og er en kubjelledreven kaosrocker i kjent stil. Gitarmusikken lever i det minste i denne containeren.

Tenåringskjærestene Jennifer Herrema og Neil Hagerty grunnla Royal Trux i New York sent på 80-tallet, mens Hagerty ennå var gitarist i Pussy Galore. De spilte inn og utgav noen fantastiske album fram til både bandet og kjæresteforholdet var over rett etter årtusenskiftet. År med tungt heroinmisbruk hører også med til historien. I 2015 var de tilbake med reunionkonserter, og i fjor kom livealbumet Platinum Tips + Ice Cream.

Da jeg så Royal Trux på Osloklubben So What! en gang i andre halvdel av 90-tallet, husker jeg vokalist Jennifer Herrema i enorm cowboyhatt og godt gjemt inne i en pels rope gjentakende i mikrofonen til lydmannen «Kick!-Kick!-Kick!», og vi visste egentlig aldri når hun hadde hørt nok av den basstromma i monitoren og når konserten var i gang. Her var det ikke noe 1-2-3-fir-i gang, men mer et band med medlemmer som hver på sin kant fant fram til første låt over en tjueminuttersperiode. Et herlig kaos.

Royal Trux ble signet til Virgin i alternativrockens store dager på 90-tallet, men opplevde aldri et kommersielt gjennombrudd. Selv om det ligger mye klassisk Stones- og bluesrock i bunnen, var de kanskje for sære og kunstnerisk egenrådige til det. Katalogen var lenge utilgjengelig i strømmetjenester, men bandets nye plateselskap, Fat Possum, har nå gjort den åpen igjen. Dermed er det all grunn til igjen å besøke karrierehøydepunkter som Accelerator (1998), Veterans of Disorder (1999) eller for den saks skyld forvridde, minimalistiske Twin Infinitives (1990). Det låter vilt, stygt og møkkete, veldig amerikansk og som ingenting annet. En dekonstruert blues, umulig å etterligne, alt kanalisert gjennom, og avhengig av, dynamikken til dette underlige Adam og Eva-paret som ikke er et par lenger.

Sitatmaskinen Herrema sier i forbindelse med slippet av de nye låtene at universet deres er «no hobby rock kick» og at alt i det kom sammen som om det var «on cosmic cue». Den som kunne komme opp med sånne titler.