Det er ikke til å holde ut – for 1.400 år ­siden snakket denne mannen, en av troens og kristendommens grunnsøyler, Isak ­Syreren, hengitt og høystemt om kjærligheten til det skapte, til menneskene, til ­dyrene og plantene,­ til kosmos, og så ligger landene i grus. Hjalp ikke bønnene? Tenkte han overhodet på at de skulle ha framtidsvirkende kraft? Bønnen er en vegg mot ondskapen, den må bes i alle ­situasjoner og til alle tider, ville Isak kanskje sagt – og lagt til: Vi vet ikke hva som «virker», og når. Men vi ber i håp.