Det er ikke til å holde ut – for 1.400 år siden snakket denne mannen, en av troens og kristendommens grunnsøyler, Isak Syreren, hengitt og høystemt om kjærligheten til det skapte, til menneskene, til dyrene og plantene, til kosmos, og så ligger landene i grus. Hjalp ikke bønnene? Tenkte han overhodet på at de skulle ha framtidsvirkende kraft? Bønnen er en vegg mot ondskapen, den må bes i alle situasjoner og til alle tider, ville Isak kanskje sagt – og lagt til: Vi vet ikke hva som «virker», og når. Men vi ber i håp.
