Musikk

En av verdens fremste fiolinister spør: Kan vi egentlig lære noe av holocaust?

Moldovske Patricia Kopatchinskaja møter minnene om holocaust og Russlands drepte med raseri, skjønnhet og bønner for fiolin og orkester.

Det kunne tenkes at det hang tungt skydekke over platen Time & Eternity. Det gjør det ikke. Mens vi blir kalde overfor våre medmennesker, flyktningene og de millionene som ofres i krigen, spiller hun håp, stjerner, vanvittig skjønnhet og mot inn i musikk, som har smerten som bakteppe – Bach, Karl Amadeus Hartmann, Frank Martin, Guillaume de Machaut og flere. Bachs koraler går som en evig trøst og vissheten om frelse, mellom stykkene, det gjør også bønnene, bedt av et medlem av den jødiske forsamlingen i Bern, en ortodoks prest og en katolsk, de også fra Bern, der Kopatchinskaja har sitt «eget» orkester, Camerata Bern.

Nei til perfekte blomster

Det er sterke saker. På grunn av den overhengende lengselen etter øyeblikket som ikke varer lenger enn et øyeblikk, tiden akkurat . Musikk tilhører ikke fortiden, det er et av prosjektene hennes – tanken om «historisk korrekte» tolkninger har hun lite til overs for. Nærværet, øyeblikkets nærvær, er musikkens legitimitet. Det er naturligvis mange uenig i, i vår perfekte, tilbakeskuende verden. Og det må hun svare for: «Jeg har aldri likt blomstene du kjøper på supermarkedet – de er der for perfekt orden, perfekt form, kitsch, fordi de «lever» ikke. Det perfekte har ikke noe med liv å gjøre. Heller ikke i musikken. Det mest interessante med en hage, er anarkiet. Pen orden og riktige bed trenger noe som forstyrrer ordenen», sier hun.

LES OGSÅ: – Denne boka kan leses på et kvarter. Min anbefaling er ett år eller to

Riktig lengde

Mens andre gjør plater og konserter med musikk i tur og riktig orden, gjør hun det motsatte. Her får vi tekstlesinger og bønner mellom stykkene, Bach-koraler i glipene mellom satsene i Frank Martins (1890–1974) Triptyique, inspirert av maleren Duccios bysantinsk-inspirerte bilder (gjengitt i heftet). Plutselig kommer en kammermusikkutgave av Kyrie fra Guillaume de Machauts (1300–1377) Messe de Nostre Dame, som revolusjonerte kirkemusikken i sin tid og satte paven i harnisk – så et verk som ble til i aggressivitet og protest mot Hitler og nazistene, Karl Amadeus Hartmanns (1905–1963) Concerto funebre. Før «Kristus er oppstanden», bønnen bes med myndighet og glir over i Bachs «O, store Gud» fra Johann Sebastian Bachs Johannespasjon. Det er en lang reise, antakelig akkurat riktig lengde. Sjelden har jeg sittet så langt framme på stolen.

Vilt lynne

Jeg dro til Bonn én gang – utsendt fra Vårt Land, for å intervjue Patricia Kopatchinskaja, hun skulle spille der. Jeg ble advart, kanskje avlyste hun, kanskje var hun i vilt lynne, kanskje ville hun ikke i det hele tatt, selv om det var avtalt. Men der satt vi. Jeg la meg på en «sikker» inngang og roste hennes innspilling av Beethovens fiolinkonsert fra forrige måned. Det gikk dårlig. Hun ble forurettet, den var hun ferdig med for lengst, hun likte den ikke lenger, ikke i det hele tatt. Det var over.

LES OGSÅ: Vårt Land anmelder Musica Fictas konsert i Nidarosdomen under Barokkfest

Borte for oss selv

Så hva handler Time & Eternity om? Øyeblikket nå, og spørsmålet: Kan vi lære noe av det som skjedde under holocaust? Neppe, ingen ting tyder på det, vi gjør de samme tingene om igjen og igjen. Like galt, like vanvittig, vi gjør det . Og tenker ikke så mye over det, foran tv-skjermen og fra sofaen vi ramler ned i. Men Kopatchinskaja tror på troen, på håpet, hun gjør i det hele tatt ingen ting hun ikke tror på. For der ordene våre og tankene våre mister sin makt, er musikken et annet språk, som kan åpne for denne smerten og huske grusomhetene. Det handler om vår og andres identitet og at vi ikke må bli borte for oss selv i et talløst menneskemylder.

Står i kø

Orkestrene og dirigenter står i kø for å spille med Patricia Kopatchinskaja, men hun bruker ikke tiden – som hun sier – på «dirigenter som ikke leter etter øyeblikket. Og det er de fleste. Alt kan læres, bare ikke spontant liv. Musikk er liv, ikke monumenter». Derfor holder hun seg med eget orkester, Camerata Bern: «Jeg beskylder ikke professorene mine, de har gjort sitt. Men de lærte meg ikke å lete. Jeg vil si: Den som ikke prøver å fange stjernene, begår en kriminell handling.» Sa hun den gangen. Akkurat det tror jeg ikke hun forlater.

Hun sa: «Når jeg spiller Beethoven, forestiller jeg meg at jeg er sammen med ham, vi er i samme rom. Han er ikke død. Beethoven er et hellig monument, for mange. Men i musikken er ingen ting hellig. Musikk er et fenomen som hender – og forsvinner. En måte å komme i berøring med evigheten på, noe over oss. Ingen kan «eie» musikk. Vi kan bare stille oss i energien, og så skjer det. Hver gang jeg spiller Beethoven for Beethoven, prøver jeg å snakke med ham, kanskje provosere ham også. Kanskje hater han meg, men vi er likevel i samme rom.»

Det hellige

På albumet Time & Eternity spiller og samspiller Kopatchinskaja med en skjønnhets- og sannhetslengsel som om hun skulle dø i morgen. Det er noe «hellig» ved spillet hennes, har jeg turt å tenke. Hun sa det egentlig: «Det finnes ingen glede, hvis helligheten ikke finnes. Det gjelder liv, det gjelder musikk».

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk