Musikk

Når det hinsidige krymper

Kan vi fatte den virkeligheten som renessansens komponister forteller om?

Har du ikke hørt om Barokkfest, er du ikke alene. De er verken store eller gamle, men har ­siden starten i 2013 vært et velkomment innslag i Trondheim i en hustrig januarmåned. I likhet med samarbeidsfestivalen SPOR stiller de skarpt inn på sin nisje, og sammen presenterer de to en mosaikk av ­musikk, litteratur, billedkunst og tanke, uten krampaktige forsøk på å forklare­ dagens relevans. De satser på idéhistorie og antikken, på ­musikk fra barokken og tilstøtende epoker. Det er smalt. Det er befriende smalt.

Kjent rekviem

Et møte med fortiden kan åpne sansene. Men det er også et møte med det fremmede. Det var tanken som bet seg fast etter konserten med Musica Ficta onsdag kveld; det spanske vokalensemblet må ikke forveksles med Bo Holtens ­ensemble med samme navn. De var blant de internasjonale trekkplastre under året Barokkfest, og bød på et program viet renessansekomponisten Thomas Luis de Victoria (1548-1611), med innslag av Palestrina og Alonso­ Lobo. I sentrum sto Victorias ­Officium Defunctorum av 1605, også kjent som hans Requiem, musikk skrevet til gravferd­sermonien etter Maria av Østerrike. Musica Ficta, under ledelse av Rául Mallavibarrena, har gjort verket til et av sine varemerker. Skjønt, de er langt fra alene.

Briter i front

Blant dem som har spilt inn det seksstemmige verket de siste tiårene, er de fleste britiske toppkor, som The Sixteen, Tenebrae, Westminster Cathedral Choir, og ikke minst The Tallis Scholars, som lenge var regnet som selve refereranse­innspillingen. Musica­ Ficta har alene spilt inn verket to ganger, i 2002 og 2017, og har gått i samme­ retning som de ­nyere britiske ensemblene: Fremføringer gjøres med færre sangere. Klangen er polert, og mangler vibratoen du hører hos The Tallis Scholars. Da Musica Ficta gjorde verket i 2002 var de 13, mens i den nye versjonen fremføres verket med kun en til to på hver stemme. Som mange­ andre har de dessuten hevet pitsjen sammenlignet med Victorias egen notasjon. Åpningssatsen Taedet animam meam, som er en lesning fra Jobs bok, starter nå på h, ikke på en a, slik de gjorde­ under 2002-innspillingen. Til sammen er uttrykket kvassere og lysere.

En kontrast

Men da Musica Ficta inntok Nidarosdomen onsdag kveld, var det først og fremst en kontrast som grep meg: Den varme klangen i ensemblet sto frem mot den kalde bakgrunnen: Nidarosdomens høyreiste steinvegger, for anledningen opplyst i et kaldt blågrått skjær.

Jeg lot meg imponere av de åtte briljante stemmene, av kraften og utholdenheten. Likevel savnet jeg en letthet, et «løft», en smak av himmel, om du vil. Handlet dette om meg, eller dem? Eller handlet det ganske enkelt om Victoria?

Motreformasjonen

Hva sikkert er, er at den presteviede komponisten levde et annet liv enn vi som befant oss i Nidaros­domen denne kvelden. Født i Ávila, rett nord for Madrid, ble han som ung sendt til Roma og jesuittenes Collegium Germanicum i 1565, der han gjorde karriere som sanger og organist. Dette var et sentrum for motreformasjonen, og med et klart tonespråk som tok på alvor Tridentinerkonsilets krav til tekstlig klarhet, etablerte Victoria seg som en av epokens ledende komponister. Rekviemmessen skrev han da han var blitt kalt tilbake til Spania for å jobbe blant Sta. Klaras barføttsøstre i Madrid. Bak det asketiske navnet, skjulte det seg et kongelig kloster, der enken ­etter keiser Maximillian II, Maria av Østerrike, bodde.

For de levende

Liturgien som dette verket er skrevet over, forteller om en virkelighetsforståelse som har «krympet» mye siden Victorias tid. Katolske lære­setninger om livet etter døden har de fleste liten befatning med. Hvis det finnes noe hinsidig, virker­ det ikke først og fremst utilgjengelig? Og ble det ikke bare ord – da tenoren forkynte det evige lyset, med ekko i de andre stemmene? Kirkerommet ga meg ingen svar, det forble distansert. Vi hørte en messe for de etterlatte, de levende­, og den var ­betagende nok. Det var tomheten rundt som plaget meg.

Lukket?

Det har vært diskutert opp og ned i mente om hva som er en mest mulig autentisk oppføring av den eldre musikken, men i sentrum av diskusjonen står spørsmålet om vi faktisk har tilgang til fortiden. Stiller vi dette, må vi akseptere at det også har et svar som vi kanskje ikke liker: At tiden også kan komme til å lukke noen dører.

LES OGSÅ:

Få har gjort mer for utdanningsfeltet i Norge enn mannen som minnes ved SPOR-festivalen i Trondheim.

---

Kirkemusikk

  • Victorias Requiem
  • Nidarosdomen
  • Musica Ficta, Dirigent: Rául Mallavibarrena.
  • «Vi hørte en messe for de etter­latte, de levende­, og den var ­betagende nok. Det var tomheten rundt som plaget meg.»

---

---

Barokkfest og SPOR

  • Barokkfest er en festival tilegnet tidligmusikk som ble startet i 2013.
  • Den finner sted siste uke i januar hvert år, og samler både norske og internasjonale kjente musikere og ensembler. Særlig opera- og kirkemusikkrepertoar står i sentrum.
  • Festivalen samarbeider tett med SPOR, som er en festival for idéhistorie og oversatt litteratur.
  • Initiativtakerne er ekte­paret Martin Wåhlberg og Thea Selliaas Thorsen, begge er forskere ved NTNU.

---

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk