Vi har gått rundt og tenkt at nå trenger orkesteret en «levd», tungt erfaren dirigent med hele det europeiske uttrykket i bagasjen, ikke bare musikk og musisk eleganse, men som i sin utøvelse lever «i sammenheng med andre områder av form, tanke og dannelse», som Thomas Mann sier. Og så kommer en 23-åring og gjør det. Jeg vet ikke om det er slik, men slik låt det. Og når han hilser sitt kommende publikum velkommen, så gjør han det med Beethovens mastodontiske hyllest til gleden og brorskapet under evighetens himmel, hans «niende», Ode an die Freude! Beethoven var da i en tilstand hvor hørselen var utdødd og han for lengst var blitt en ensom fyrste i sitt eget ånderike, dette svevet tok Mäkelä uten hysteri.