Anmeldelse

Det er klart hun feires. Av publikum, av sangerne og av norsk mer eller mindre oppmerksom offentlighet. Hun driver koret «sitt» mot nye høyder, lørdagens konsert var usvikelig konsentrert om de viktige tingene – med ny musikk uten datostempel, musikk som står midt i vår nærmeste fortid – og dermed i vår, musikk mellom erindring og forventning. Som alltid hos Grete Pedersen: Hun leter med stifinners presisjon seg frem til den musikken - oftest den kompliserte – som likevel er så «åpen» at ingen føler at noe «presses på», hun er den i landet som har «åpnet» den i seg selv åpne musikken for selv den som har pakket seg inn i et tykt fettlag av fordommer mot nye toner. I det mytiske punktet mellom det som var og det som forventes å komme, trer de fram – der finner hun toner som duger. For det er jo der vi oppriktig talt er, alle sammen, når regnskapet er klart. Hun «synger» oss hjem.

Eneste ord for tid

Grete Pedersen, det er bare å legge øret til, er uhelbredelig opptatt av å trene øre- og hjertemuskler, som gjør henne i trygg stand til å undre seg, der hvor andre av oss bare hører dagens skraping og rumling. Sånn sett kunne hun vært den danske komponisten Per Nørgaards «datter», slik hun åpnet og avsluttet konserten i hans umiskjennelige tegnspråk for tid – Drømmesange og Syng om de hager, mitt hjerte, som du ikke kjenner. Nørgård snakker ofte om musikkens «magiske krefter» som et påviselig fenomen, et fenomen bare musikken kan påvise. Siden musikk antakelig er det eneste ordentlige ord vi har for «tid», er det der det må skje. Nemlig dette som indere, arabere, afrikanere vet – at musikk kan fremkalle skjulte sider av bevisstheten, glemte evner, bestemte sjelelige tilstander.

Enerådende toner