Anmeldt av: Ulla Svalheim

P-pilla var 1900-tallets viktigste oppfinnelse. Det mener i alle fall The Economist. Ved årtusenskiftet argumenterte nyhetsmagasinet for at dette lille prevensjonsmiddelet hadde påvirka dagliglivet og forandra mellommenneskelige relasjoner i større grad enn store oppfinnelser som både flyet, vaskemaskina og atomkraftverket.

I år er det 60 år siden den revolusjonerende pilla kom på markedet som et prevensjonsmiddel i USA. Da hadde den allerede sirkulert som medisin mot «menstruasjonsforstyrrelser» i et par år, hvor uteblitt eggløsning bare var formidla som ei bivirkning, for å snike seg rundt lovverket. Sju år seinere, i 1967, kom pilla for salg som prevensjon også i Norge. Siden den gangen har den vært et viktig hjelpemiddel for kvinner for ikke å forgå i store mengder graviditeter, men heller ta styring over egen kropp og eget liv. Ikke minst har den blitt et redskap og symbol for den frigjorte seksualiteten.

Kontroversiell

At pilla måtte gå omveier før den før blei godkjent, vitner om hvor kontroversiell den var. At en i USA fortsatt snakker om «fødselskontroll» heller enn «prevensjon», er et resultat av det samme ønske om å virke formildende. Den gangen var det både sedelighet og sikkerhet, og ikke minst det å tukle med det naturlig kvinnelige, som vekka debatt. Ettersom åra har gått, har pilla fortsatt å vekke diskusjon og harme. For er den verdt bivirkningene, med blodpropprisikoen som den kanskje farligste? Og hvorfor er det absolutt kvinnene som må tygge i seg hormonene; hvorfor finnes ennå ikke ei p-pille for menn?

Magisk pille

Marte Stubberød Eielsen (f. 1978), som tidligere var kulturredaktør i Klassekampen, har skrevet bok om p-pillas tilblivelse og historie. Hun gir et historisk riss av tidlig kvinnekamp før hun tar leseren med til Manhattan på 1950-tallet, hvor Margaret Sanger, som satte i gang fødselskontroll-bevegelsen flere år tidligere, fortalte biologen Gregory G. Pincus om ei «magisk pille» hun så for seg: Den skulle kunne forhindre graviditet, være enkel å bruke og billig å kjøpe, og gjerne kunne tas uten at mannen visste om det. Ved hjelp av ei styrtrik enke og en katolsk lege så pilla dagens lys noen år seinere.

Kvinnesak

Eielsen forteller pillas historie fra et kvinnesaksperspektiv, hvor det er åpenbart at oppfinnelsen hører hjemme. Tidligere hadde graviditeter før ekteskap straffa kvinnene dobbelt: Det var de som blei sett ned på som umoralske, og det var de som blei sittende igjen med et barn, hvis de da ikke utsatte seg for farlige abortforsøk. Men hva kom først av p-pilla og den friere seksualmoralen? Vel, i dette tilfellet er det ikke et evinnelig spørsmål om høna og egget – eller kvinna og egget, for den saks skyld. For holdningsendringene kom først, med samfunnsendringer og bølger av feminisme fra rundt 1900-tallet av. Som Eielsen resonnerer:

«Det var timingen som sørget for at pillen ble en kraftmedisin, fordi den kom til verden idet kvinnebevegelsen fikk vind i seilene. P-pillen trengte utvilsomt feminismen, men feminismen trengte sannelig også p-pillen. Ideologi alene hindrer ikke barnefødsler.»

Aldri slag om p-pilla

Kampen om seksualmoral som fant sted i Norge da pilla kom, er en kjent narrativ: På den ene sida finner en de liberale forkjemperne, på den andre sida karikaturer av de sidrumpa konservative, med den katolske kirkas nei til kunstige prevensjonsmidler i 1968 som den ultimate motstander.

Men Den norske kirke tenkte annerledes, og anerkjente denne prevensjonsbruken i 1967. Begrunnelsen var mors helse og barns oppvekstkår, og dessuten at ektefellers sexliv har «en gudegitt verdi også utenom det å få barn», som de skreiv. Når p-pilla kom noe seint til Norge, var det ikke kristen-folkets skyld, men heller knytta til om legemidlet var trygt å bruke. For som Eielsen skriver, oppsto det aldri noe slag om p-pilla i Norge, slik det gjorde rundt abortsaken – kanskje nettopp fordi prevensjon kan forhindre abort.

Pillas skyggesider

Eielsen er nøye med å inkludere de negative sidene knytta til den lille pilla. Da den kom på markedet, var den for eksempel ytterst lite testa, og noe av den testinga som faktisk fant sted, blei gjort med nesten-tvang på svarte puertoricanske kvinner, siden amerikanske frivillige viste seg vanskelige å oppdrive. Dessuten har p-pilla vært knytta til eugenikk, altså rasehygiene.

Også negative bivirkninger, som kvalme, nedstemthet, manglende sexlyst og kreft- og blodpropprisiko, får plass. Men Eielsen er snar til å påpeke at folkehelsa generelt blir bedre av at kvinnene slipper unna så mange graviditeter. Enkelte steder blir dette så påfallende at det nesten virker unnskyldende. Hvis p-pilla er det forrige århundrets største oppfinnelse, må den tåle kritikk. Heldigvis gir Eielsen mer rom for det problematiske i bokas avslutning.

Lettlest og interessant

Pillen kunne med fordel vært flinkere til å risse opp og diskutere holdningsendringer og samfunnsutvikling. For ofte må de overordna linjene vike for et i overkant stort detaljnivå av prosenter og årstall. Allikevel er Eielsens gjennomgang av prevensjonshistoria lettlest og interessant. Dessuten bringer hun fram informasjon vi som samfunn trenger, for fortsatt er p-pilla det mest brukte prevensjonsmiddelet i Norge.

 

LES FLERE ANMELDELSER:

• Denne boka går langt i å under­streke at kirkens dobbeltmoral har svekket dens autoritet, skriver Tor B. Jørgensen

• Som aktuell og samfunnskritisk roman er Entré best når den er lengst unna aviskronikken, skriver Torgeir Holljen Thon