Anmeldelser

De tuller ikke med Alf Prøysen

Filmstjernene stråler som Snekker Andersen og Julenissen. Men julestemningen lyser fra øynene til gutten Thias Salberg.

Familiefilmen Snekker Andersen og Julenissen er basert på Alf Prøysens bok fra 1959. Historien har vært vist hver julaften siden 1973. På TV er fortellingen over på ti minutter og er derfor i snaueste laget for en spillefilm. Historien handler ikke om mye mer enn at to pappaer går på hverandre og bytter roller på julekvelden. Slik blir både nissebarna og snekkerungene fornøyde. Filmen lar deg ikke et øyeblikk i tvil: Prøysens historie tuller vi minst mulig med. Denne filmen skal alle like. Slik føyer den seg pent inn i Knerten-tradisjonen i norsk barnefilm.

Jeg liker den også, men vi må skynde oss å lese Prøysen-fortellingen for de minste før filmen tar dem.

Utvidet

John Kåre Raake har skrevet til en forhistorie, gjort snekkeren til litt av en drømmer, lagt til noen hjemme-hos-scener, en actionscene med kjelke i månelys og noen sidefigurer og vips – så er det et greit filmmanus. Om å være åpen for det utrolige, snille med hverandre i jula, aldri miste barnet i deg - og å lukke øynene når du ønsker deg noe til jul.

Trond Espen Seim har fått en dose Emil i Snekkerbua og litt Reodor Felgen med seg i karakteren. I samspillet med yngstesønnen Karl (Thias Salberg) oppstår noen av filmens vareste og vakreste øyeblikk. Karl blir ertet av sine større søsken for at han fortsatt tror på nissen. Snekker Andersen er imidlertid den største ungen av dem alle – og han og Karl trekker hverandre inn i den magien som bare kan oppstå når fantasi og barnesinn får råde.

Ukorrekt

I dag er annen hver TV-reklame om julemat eller hjemmerørt syltetøy spilt inn med prøysenmål og folkemuseal estetikk. «Julesnekkeren» holder seg til denne suksessoppskriften.

Det skal godt gjøres å lage en politisk mer ukorrekt film: En flokk vanlig vinterbleke nordmenn i trygge 60-talls kjønnsroller, en bokstavelig talt vaskeekte nisse, hollywood-snø, landskap hentet fra julekortene, bygninger fra Maihaugen og en nissefamilie fra en krok i nærheten av Blåfjell.

I dag forventes det at man tuller med både Shakespeare og Ibsen, men i nærheten av de virkelig tre store – Vestly, Egner og Prøysen – er det prøyssisk disiplin som gjelder. Den spede antydningen av et partnerbytte mellom snekker og nisse, er så uskyldig som et trutmunnkyss kan være og bidrar bare til et muntert hint til slageren «Jeg så mamma kysse nissen».

Stjerner

Trond Espen Seim fikk lov å spille Varg Veum uten å snakke bergensk. Regissør Terje Rangnes har imidlertid vært nådeløs på prøysenmålets vegne og hentet språklig støtte hos Anders Baasmo Christiansen som er fra Hamar. Det har gjort at målet overbeviser oss andre. Et artig poeng er at det bare er blant nissebarna at det ikke snakkes dialekt. De er jo internasjonale.

Baasmo Christiansen konkurrerer denne høsten nesten bare med seg selv. Enten du velger kongelig eller rånete film fra toppen av filmlista, eller nå også velger barnlig – så er han der i framtredende roller. Som nisse er han bare seg selv – men er han ikke det også som mustangsjåføren Roy eller som kronprins Olav? Uansett hva han gjør funker det. Så er han også den første som har vunnet alle de tre store skuespillerprisene i Norge; Heddaprisen, Amandaprisen og Gullruten.

LES OGSÅ: Skrekkblandet fryd å være avistegner i disse Trump-tider, forteller Roar Hagen som tegner for VG

Animasjonsperle

Innledningen av filmen er en tegnefilmperle som gir oss historien om hvordan gutten Andersen – han heter jo ikke mer før han blir snekker – vokser opp med et kjærlig forhold til julaften og et spesielt øye til julenissen. Den blå skihopperen han så inderlig ønsker seg, må han anse som tapt når nissen ikke kan komme. Tegnefilmen har strek og palett fra 60-tallet og setter den nostalgiske tonen som filmen tviholder på. I animasjonen fungerer retrogrepet som moderne og nåtidig. I resten av filmen er det overdose nostalgi. Det gjør den mest i slekt med Tre nøtter til Askepott som vi ser svart-hvitt glimt av.

LES OGSÅ: Øystein Sundes nye plate viser at han fortsatt har snert i strenger og satire

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser