Control-behov

Det var jo vanskelig å tro sine egne øyne. Vi sto parkert i sola utenfor fotoforretningen på Løken i Høland en gang på 80-tallet, og satt og ventet. Omsider kom pappa ut igjen, med den avlange, gule konvolutten med Kodak-logoen godt synlig i hendene, allerede på vei til å åpne den, i det butikkdøra slo igjen bak ham. Han gikk over plassen, løst i retning av oss, mens han dro opp bildebunken og begynte å fordype seg i ­materialet som fantes der.

Dypt inne i gjensynsglede og egne minner så vi at han, mens han fortsatte å se på bildene, med den ledige hånda åpnet opp bildøra på bilen som sto foran oss, og uten å oppdage feilen, satte beinet inn i en bil som ikke var hans egen, på vei til å dumpe ned i forsetet der framme. Jeg lurer fortsatt på hvordan han følte det da han oppdaget tabben.

Det går ikke an å legge skjul på det. Det er aldeles strålende tider for gjenopplevelse av musikk med alle disse reissue-utgivelsene som kommer i en uavbrutt strøm om dagen. For første gang er denne måneden Janet Jacksons plate Control: The Remixes (1986) gjort tilgjengelig digitalt, og om bare et par uker kommer selve moderalbumet, det millionselgende Control, ut i en forseggjort vinylutgave. Jackson spiller for øvrig også på den store Glastonbury-festivalen i sommer.

LES OGSÅ: – Å insistere på et skille mellom «mannen» Michael Jackson og «verket» er ikke holdbart, mener Håvard Nyhus.

Kvalitetskontroll

Alle gjenutgivelsene inviterer selvsagt til kretsing rundt fortidens høydepunkter. Om det også fører til at man ender med å sette seg inn i en bil man egentlig ikke ville sette seg inn i, der man er helt avledet fra det som skjer her og nå, får være opp til hver og en å finne ut av for seg selv. Mer interessant er kanskje at vi nå på konkret vis gis muligheten til å oppleve at all kunst er samtidig, samlet i et stort nå. De virkelig viktige verkene fra fortiden forteller oss jo noe om hva som lever med i nåtidens uttrykk. Control hører definitivt med i et slikt perspektiv. Så får det heller være om den også stiller deler av samtidspopen i et dårlig lys bare i egenskap av sine kvaliteter.

New jack swing

Control representerer ikke bare en markant ny fase i Janet Jacksons karriere, i form av slagstall og stor-skala gjennombrudd. Etter to fine, men litt unnselige plater bringer tredjealbumet med seg topplass på Billboards albumliste og fem topp fem singler. Men samarbeidet med produsentduoen Jimmy Jam og Terry Lewis sørger også for ei plate som definerer et nytt sound innenfor den moderne r'n'b-en, et sound som viser seg å ha stor crossover-effekt, over i popen og den nye MTV-demografien. Programmerte trommer, synther og syntetisk perkusjon skaper et offensivt, rytmisk orientert lydbilde bak Jacksons alltid tynne stemme. Andre ingredienser: Skits og små snakke-interludes, et virkemiddel lånt fra den ennå relativt unge rap-sjangeren. Dessuten føles synthlydene ennå 80-tallsunge, av og til bare noen få justeringer unna fabrikkinnstillingene. Produksjonen ble så toneangivende at den både bidro til den nye sjangerbetegnelsen new jack swing og at mange andre, spesielt afro-amerikanske, artister tok etter.

LES OGSÅ: Kino-Norge snur og viser likevel den kritikerroste konsert­filmen Amazing Grace med soul-dronningen Aretha Franklin.

Allmenngyldighet

Både personlige hendelser i artistens liv og elementer i samtiden virket inn på Control, slik det vel gjerne vil være med verk av dette kaliberet. Opp av sin egen fotokonvolutt, kunne Jackson i denne perioden for eksempel dra brudd med både partner og familie-/manager. Men uansett maktet hun og produsentene å forme dette til noe som setter ord på ting veldig, veldig mange mennesker i en viss alder føler.

Det starter med tittellåta og med en programerklæring om at nå er det ikke mor, far eller andres utsagn som styrer en lenger. Her har jeg-personen tatt kontrollen, barnesikringen er borte for lengst. Ordet «selvrealisering» har fått så mange negative konnotasjoner siden 1986 at det nesten ikke kan brukes lenger, men her anvendes det, slik jeg kan forstå, ikke om løsreven selvdefinering eller sirkulering rundt et ego. I stedet dreier det seg om at bestemmelser for det egne livet må tas, og avgjørelser må treffes for å opprettholde respekten for jeg-et. Sånn sett ligner dette nærmest på noe man kan møte hos en tenker som tysk-jødiske Hannah Arendt: Vi blir oss selv gjennom handlinger og i møtet med andre mennesker i et offentlig rom.

Uskyld og erfaring

Signaturlåta «Nasty» skal visstnok handle om et oppgjør med seksualisert og trakasserende språk fra gutter. «The only thing I like, is a nasty groove», synger Jackson. I den svimlende fine singelballaden «Let’s Wait A While» må en ny bestemmelse formidles til en (potensiell?) kjæreste: «Let’s wait a while, before we go to far». Det er altså ingen naivitet i dette, ingen passiv-aggressivitet heller, som man sier nå for tiden. Og merkelig nok heller ingen kynisme.

Selv om mye av tematikken kan sies å være at man tar det nødvendige oppgjøret med naiviteten til tenåringen i en selv, så er også mye av attraksjonen ved albumet at det faktisk inneholder mye ekte rødmende kinn og hengiven tiltro til utprøving av følelser. Selv om det også settes spørsmålstegn ved dem, som i «What Have You Done for Me Lately». Platas aller uskyldigste spor må være «He Doesn’t Know I’m Alive», med alle sine sjenerte telefonnummer- og banking-på-fremmede-dører-scenarioer i forsøkene på å få kontakt med den utvalgte gutten. En pophit om jeg noen gang har hørt en.

LES OGSÅ: Da jeg var syk fikk jeg erfare musikkens helbredende kraft helt konkret. Bill Evans ga meg hørselen tilbake, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Kveld utvidet til fullaften

Remiksplata Control: The Remixes består av klubb- og 12-mikser, video-edits og varianter av studiomaterialet. For de som ønsker å utvide og mangedoble den rytmefesten den originale plata allerede er, inneholder den store mengder gull. Passasjene får gå, og det perkussive aksentueres og utvides. Miksene er i mange tilfeller naturligvis tilpasset det dansegulvet de var ment for, selv om det også finnes både a cappella-mikser og mer streite, alternative mikser.

Janet Jackson klokker inn flere artistiske triumfer senere, til dels av helt annen karakter. Control har derimot en spesiell posisjon: nyskapende, full av hits, litt ertende humor og masse sweetness og ikke-belærende visdom. Det er altså ingen naiv plate. Det er bare det at overgangen fra ungdommelig naivitet og uskyld til begynnende voksenerfaring er noe av det den handler om. Uttrykkene i den unge musikken endrer seg naturligvis og heldigvis med hver ny generasjon. Men at innholdet i Control fortsatt representerer noen langt på vei tidløse aspekter ved det å være ung voksen, får vi inderlig håpe på. For ungdommens skyld, mener jeg. Tiden da en begynner å tenke på minner om minner og hva ens egen far kan ha følt på Løken i Høland for mange år siden, kommer jo for øvrig mer enn tidsnok likevel.

---

Control og Control: The Remixes

• R'n'b-/popalbum
• Janet Jackson
• A&M Records/UMG Recordings

---