På sin første dag som justisminister initierte Sylvi Listhaug en «monsterjakt» på landets overgripere. Motivasjonen var todelt. Dels handlet det om å snakke så sant og inntrengende om virkeligheten som mulig («Jeg vil alltid kalle en spade for en spade»); og dels handlet det om å sende et politisk signal til politiet om å øke innsatsen mot overgripere: «Det handler om å prioritere noe av det jeg mener er aller viktigst framover (…) Denne typen språkbruk gir et veldig tydelig signal», forklarte hun.

Vanskeligere å si fra

Men kanskje hadde hun forregnet seg, for «signalet» ble møtt med innsigelser fra flere hold. Etterforskere advarte om at umenneskeliggjøringen av overgriperne kunne gjøre det vanskeligere for barn å begripe hva de var blitt utsatt for. Hvis det å forgripe seg er noe som forbeholdes «monstre» – hva da med det som skjer når bestefar slukker lyset?

Mens statsvitere anførte et viktig rettsstatsprinsipp. Forbryteren er aldri kun sin forbrytelse. Det finnes et menneske bak ugjerningen – et tilregnelig menneske med skyldevne. Et monster er bare et monster, og står ikke til ansvar for noen.

Og teologene pekte på originalsynden. Ondskapen lar seg ikke forvise eller avgrense – verken til jungelen eller patologien. Syndens årsaker ligger i det «normale» vel så mye som i det «avvikende» og «monstrøse». Den bor i hver og en av oss, som en uatskillelig del av arven etter Gamle Adam.

Roper imot oss

Hvilket fører oss til Aldriland, og spørsmålene som melder seg etter dokumentarfilmen Leaving Neverland, som vises på NRK søndag kveld. På den ene siden har filmen lite nytt å melde. Spørsmålet om det foregikk unevnelige ting på Neverland har vært en del av den kollektive bearbeidingen av «Kongen av pop» i snart tretti år, helt siden den første rettssaken i 1993, der han inngikk forlik med foreldrene til 13 år gamle Jordan Chandler.

Det nye er at det unevnelige dare speak its name. Det lar seg ikke lenger arkivere under «eksentrisiteter» eller spørsmål vi helst skygger unna, men roper imot oss. Det unevnelige er blitt nevnelig. Og med det må tilfellet Jackson opp til ny behandling: Hvordan skal vi nå forholde oss til mannen som aldri var barn og aldri ble voksen?

For det er ikke noe alternativ å kutte ham ut. Til det er han altfor innvevd i den teltduken vi alle er en del av. Om Jackson var en matrett, så var han salt, pepper, olje og smør. Too big to fail. Å bryte opp fra Aldriland, slik filmtittelen (Leaving Neverland) foreslår, er således umulig. Aldriland er ikke et annet sted. Aldriland er luften vi puster i.

En ugjennomtrengelig hekk

Når de ubehagelige spørsmålene har presset seg på, har den vanligste strategien derfor vært (1) å ignorere dem; eller (2) å anlegge en ugjennomtrengelig hekk mellom «mannen» og «verket», slik blant annet kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen foreskriver: «NRK må skille kunsten fra kunstneren.» (NRK, 5. mars)

Begge løsninger har det til felles at de hjelper på nattesøvnen, men de har også det til felles at de er intellektuelt uærlige. For Jacksons skyggesider er en uavvendelig del av skaperkraften hans. Like lite som det onde og monstrøse kan plasseres på utsiden av mennesket, kan Jackson og musikken hans puttes i hver sine containere. I virkeligheten er «mannen» og «verket» uatskillelige. To alen av samme stykke.

Slik også alle Hamsun-entusiaster før eller siden er nødt til å erkjenne: Løsningen er ikke å sette opp mentale skillevegger og forsikre seg om at nazisten ikke forstyrrer lesningen. Løsningen er å slippe den ubudne inn, og lese kunstneren og kunsten i lys av hverandre.

Leker med ilden

Likens med Michael Jackson, som gjennom hele karrieren skapte seg om til varulver, zombier, skjeletter og det ene med det andre. Til slutt var heller ikke hans eget ansikt til å kjenne igjen. Her ligger nøkkelen til både mannen og verket. De kreftene som ga ham et frastøtende oppsyn, er de samme kreftene han kanaliserte i den uimotståelige musikken. I denne spenningen ligger både et varsel og et tegn på Jacksons slitestyrke. Musikken (og dansingen) lever fordi den leker med ilden og nærer seg på det monstrøse. Mens opphavsmannen er død fordi han ble spist opp innenfra.

Å komme til rette med Michael Jackson anno 2019 handler om å holde disse to motivene sammen og opp mot hverandre. Aldri bare den ene, men begge. Her kan også prestene og juristene bidra: Med en bestemt påminnelse om at forbryteren alltid er mer enn sin forbrytelse. Og at det alltid finnes et menneske bortenfor ugjerningen – et menneske å se i nåde til.