Anmeldelser

Bønder i byen

Vi tenker gjerne på franske filmer som sofistikerte og kresne. Men franske komedier minner mest om Karl & Co.

I Norge tenker man gjerne at franskmenn er mer sofistikerte. Og joda, de har hatt bedre tid og gunstigere forhold til å kultivere sin jord og sin væremåte. Men det er for eksempel ikke slik at «i Frankrike, der driver man ikke med helgefyll sånn som her». Franske byer er synlig og hørbart preget av forfriskede mennesker på fredags- og lørdagskvelder, susete håndgemeng og oppkast på Paris-fortauene forekommer.

Franske filmer som får norsk kinodistribusjon er muligens med på å sementere synet på landet som kulturelt overlegent. De er nemlig håndplukket for festivaler, laget for et kresent publikum, mennesker som mener at en god film skal «ryste dem i grunnvollene», tvinge dem til å tenke på en annen måte. Kanskje en del av publikum til og med føler det som litt av identiteten sin, at de foretrekker fransk film, for den er mer intelligent.

LES OGSÅ: Dobbelt begjær er et snedig trekantdrama om savn og begjær.

Fakter

Men disse kritikerroste, prisvinnende, eksistensielt diskuterende filmene er ikke helt representative for fransk visuell kultur. Den kan være temmelig folkelig. Bred fransk komedie minner om Karl & Co, og har ofte samme premiss: Morsom, brysk og etter hvert ganske sint mann lar seg irritere og «blir gal» av alle surre- og masekoppene rundt ham. Kanskje noen til og med sklir på fruktavfall eller ramler kladeis i bakken på annet vis.

Det går i fysisk humor med store følelser og fakter, i en viss kontrast til humorfilmer fra USA og Storbritannia, og for den saks skyld Norge, der komedien oftere iblandes realisme og tragedie.

Det er ingen regelmessig eksport av fransk komedie til Norge, i grunnen har ikke brede franske kulturuttrykk særlig nedslagsfelt i det hele tatt. Situasjonen er muligens ny, det er grunn til å tro at fransk folkelig film var mer utbredt i Norge under storhetstidene til Brigitte Bardot, Alain Delon og Gerard Depardieu.

Lystspill

Velkommen til Paris er en slags oppfølger til Velkommen til shti-ene fra 2008 – tidenes franske kassasuksess. Den handlet om kulturforskjeller; en provencalsk postmann blir tvangsflyttet til en småby nær Dunkerque, til et sted som fortoner seg som en fremmedartet og barbarisk nordpol. Selvfølgelig befolket av de mest eiegode og «enkle» innbyggerne man kan tenke seg, alle med sin særegne dialekt med sh-lyder som vitner om nærheten til Flandern og Storbritannia.

Årets film tar oss til det samme universet, og lar oss møte en skikkelig jålete designer, gestaltet av filmskaper Dany Boon. Han lager stoler man ramler dramatisk ned fra og prater svada om «den gode følelsen av tomhet». Denne revy-aktige skapningen lever et sosietetsliv i Paris med sin «muse». Hans hemmelighet er en svært liketil, ja egentlig ganske harry oppvekst som «shti», en nord-franskmann.

LES OGSÅ: Tully er et gledelig bevis på at familieliv og livskriser ikke bare hører hjemme i TV-serier.

Språkoverdose

Det ligger an til hysterisk situasjonskomikk når hovedpersonen først får uventet besøk av sin brautende og ufikse familie og deretter en hjerneskade som gjør at han blir som sin indre femtenårige råner. Designmiljøet sjokkeres av den nye, snusfornuftige stilen.

Her er altså klassisk komediemateriale: By mot land, eiegodhet mot forfinelse, viril ungdom i en voksen kropp og noen ganske fransk-typiske kjærlighetsforviklinger. Men mest av alt handler dette lystspillet om språk.

Festlige dialektsæregenheter hamres kontinuerlig inn, i scener med logopeder, dialektcoacher og forvirrede parisere. Filmen er en detaljert språkhumor-overdose, med dialektvitser i både avslutningsnummer og bloopers-rulletekst.

LES OGSÅ: Loving Vincent er som en turistvennlig DVD man rasker med seg fra museumsbutikken.

Frøktelig shnilt

Hvordan tilpasse slikt til et norsk kinopublikum som ikke nødvendigvis er innforstått med alle lingvistiske nyanser? Ved å oversette dialekten i tekstingen. Til å begynne med er det forstyrrende å lese ord som «brøllupsfeshten» og «burshdan» og «frøktelig shnilt». Den norske oversettelsen er en fiks og morsom variant av revyteaterets Vikamål, ispedd bondske vendinger fra ulike dialekter. Man aner både totning, solung og stril, og resultatet er selvsikkert særegent, kanskje til og med i en viss korrespondanse med originalteksten. En umulig oppgave er løst på fiffigst mulig vis.

Velkommen til Paris er altså en bred og folkelig film om regionalt språk og egenart. En slik historie blir neppe like stor i Norge som sine mer seriøse lillebrødre, men det er gledelig med et slikt innblikk i fransk suksess-folkelighet. Og fransklærere, gjerne slike med alpelue, bør sette denne inn på elevenes høstpensumliste allerede nå.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser