Snedig ­filmvev om begjær og savn

Vi mennesker liker å framstå med edle hensikter og skjuler natt­siden i oss så godt vi kan. Nettopp derfor kan det være så fascinerende når forfattere og regissører løfter på fløyelstunge­ forheng og lyser inn i sinnets mørke irrganger.

Regissør François Ozon gjør dette i sin erotiske thriller Dobbelt begjær. Midtveis i filmen slår det meg hvor ofte filmens skikkelser foregir å være sannferdige, mens vi ser at de lyver.

25 år gamle Chloé flytter sammen med kjæresten Paul Meyer. Men til tross for at de lover­ å ikke ha hemmeligheter for hverandre, finner hun et gammelt pass der han har et annet etternavn i en av flytteeskene hans.

Selv om vi hører Elvis synge «Let's think of the future / Forget the past / You're not my first love / But you're my last», er det ­umulig for Chloé å la være å grave­ i Pauls fortid. Filmens thrilleraktige spenning oppstår idet regissøren lar henne jakte utrettelig på sannheten.

Dette driver henne inn i et trekantforhold som hun holder skjult for samboeren. Den andre mannen, Louis, har sin versjon av hvem Paul var i yngre år.

Oates

Den franske regissøren har bygd filmmanuset til Dobbelt­ begjær på romanen Lives of the Twins av den nå 80 år gamle ­Joyce Carol Oates (utgitt i 1987 under hennes pseudonym Rosamond Smith). Den amerikanske forfatteren er kjent for å skildre krefter i underbevisstheten, ofte med elementer som forføring, vold og voldtekt.

Bøkene hennes har sterke­ ­feministiske overtoner og henter­ inspirasjon fra den gotiske ­litteraturen, en engelsk tradisjon­ som iscenesetter menneskets frykt for det ukontroller­bare, gjerne levendegjort ved hjelp av uhyggelige vesener og dobbelt­gjengere.

Kvinnelig begjær

Jeg har ikke lest Oates' roman, men som ­tittelen antyder, står tvilling­motivet sentralt også i filmen – uten at jeg skal røpe det i detalj. Det får holde å si at vi tilsynelatende møter to eneggede tvillinger i den verden Paul, Chloé og Louis beveger seg i – den ene mild, myk og vennlig, den andre kald, pågående og aggressiv.

Skuespiller Jeremie Renier gjør en utmerket jobb med å framstille begge mennene og utforme to forskjellige temperamenter. Mer irriterende er Marine Vacth i rollen som Chloé. Rett nok har rollefiguren hennes en bakgrunn som modell, men den poserende mimikken, måten å gå på – samt den nakne hoftebuens plassering i senga virker utvendig, som om Ozon frir til publikum: Se nå på denne vakre, sexy kvinnen!

Dessverre blir han også overtydelig i sin bruk av scenografi og kameraføring for å peke mot det feminine begjæret. Her er et vell av orkideer, speil og andre formasjoner som mer enn antyder det kvinnelige kjønnsorganet. Sågar en fiktiv «iscenesettelse» av Chloés orgasme får vi servert.

Gåtefulle katter

Langt bedre­ fungerer et gåtefylt, sensuelt motiv der Chloés grå, guløyde katt Milo – som Paul ikke vil ha på sove­rommet når de har sex – kontrasteres med Louis' trefargede hankatt Danton som ­utstråler skjønnhet og villdyr på samme tid. Dyrene peker mot Chloés – i seksuelt henseende – mer passive samboer og den nesten voldelige elskeren.

Jeg liker også hvordan regissøren gjør oss gradvis usikre på om vi egentlig ser ubehagelige fantasier og erotiske drømmer i Chloés sinn. Hva slags seksuell­ utfoldelse er det hun savner og søker i møte med to så ulike menn?

Trekantdramaet med sine mange sex-scener kan tidvis minne om Pål Sletaunes Naboer­ (2005), et psykologisk mareritt der Kristoffer Joners mannlige hovedrolle blir forført av to vakre nabokvinner. Etter hvert vet verken han eller vi hvor virkelig­heten slutter og fantasiene overtar.

Foster i foster

Men regissør Ozon nøyer seg ikke med dette. I åpningsscenen får Chloé vite av fastlegen at magesmertene hun har kjent på lenge, trolig har en psykologisk årsak. Til psykologen­ forteller hun om et anstrengt forhold til moren.

Samtidig får Chloé en deltidsjobb på et kunstmuseum der ­utstillingen Kjøtt og blod vises. Med bilder og skulpturer av deformerte, blodige kroppsdeler introduserer Ozon et underlig og grotesk motiv: Den parasittiske tvillingen.

Det handler om et sjeldent syndrom kalt fetus in fetu – foster i foster – som innebærer at en person kan vokse opp med en uutviklet tvilling inne i sin egen kropp. Tilstanden forekommer bare hos én av en halv million nyfødte og oppstår når et befruktet egg tar opp i seg et annet tidlig i svangerskapet.

Vil for mye

Selv om Ozon ved hjelp av museumsbildene har gitt oss visuelle frampek om parasitten, lykkes han ikke med å integrere det abnorme tvillingmotivet på troverdig vis. Det hele blir for bisart.

Attpåtil legger regissøren inn et nivå der Chloés fraværende mor kommer på banen. Her ­vever han inn et metaforisk tvillingmotiv med to mødre og to døtre.

Hensikten er god og uttrykker et ønske om å skape forsoning mellom foreldre og barn. Men det blir rett og slett for mange ­tråder vi tilskuere skal ta inn, noe som svekker den kunstneriske helheten.