Anmeldelse

Nationaltheatrets hovedscene er gjort om til et arkitektkontor, hvitt, minimalistisk og moderne. Og kanskje skulle man tro at mer av det 126 år gamle teaterstykket må vris på, for å nå inn til en publikummer anno 2018. Men i franske Stéphane Braunschweigs regi, er det nettopp mangelen på moderne vrier som treffer. I sin stilrene, klassiske form - uten forsøk på halsbrekkende fornying, slår Ibsens ord mot publikum av full kraft. Det er nesten så man blir beskjemmet over sin egen overraskelse i erkjennelsen: For en glimrende tekst!

Demoner

Mads Ousdal spiller tittelrollen, den aldrende byggmesteren som har brukt hele sitt liv på å bygge hus for mennesker, men ikke klart å skape et hjem for seg selv og familien. Han har brukt mennesker for å karre seg oppover, på bekostning av en stadig mer gnagende samvittighet.

Motsetninger er det som skaper drama, og Ousdal evner nettopp å få frem de raske skiftene i karakteren. Han gir oss en kompleks byggmester Solness som får oss til å undre: Er han sterk eller svak? Er han gal, faller han, eller tar han livet av seg på slutten? Sikkert er det at demonene fra fortiden spøker i ekteskapet hans.

Gisken Armand spiller kona Aline med en resignert tristhet som treffer. Barndomshjemmet hennes har brent ned, og deres to barn er døde. En brann Solness så sterkt ønsket skulle skje, at han føler han er skyld i det. Fra branntomten har han startet sin suksessfulle virksomhet. Her er det som om Ibsen går Freud i forkjøpet og kobler begjær og skyld, lenge før psykoanalysens tilblivelse.

Fallhøyde

Det er i dette «samvittighetshelvete» den unge og forførende Hilde Wangel entrer scenen. Mariann Hole spiller henne med en ungdommelig skråsikkerhet som både bringer et snev av komikk og et nytt blikk på det som skjer. Hun pirrer ikke bare byggmesterens begjær og sanser, men åpner opp for troen på at det fortsatt er mulig å forfølge sin drøm, å nå enda lengre. Der ekteskapet med Aline går i en ond, nedadgående spiral, er det som om hun byr på muligheten til å frigjøre seg fra det som tynger.

Med Byggmester Solness uttrykker Ibsen seg langt mer symbolsk enn i sine tidligere stykker. Her blir høye tårn og fallhøyden bokstavelig talt så stor at det ender i døden. Det sies at Ibsens karakterer gjør lite og sier mye. Men mellom linjene ligger nøkkelen til å forstå hva som driver dem, til å trenge inn i deres indre liv. Med unntak av en litt overtydelig slutt, der konstateringen av byggmesterens død både sies og vies for mye tid, klarer forestillingen å pirre publikums nysgjerrighet hele forestillingen igjennom. Den tar form i en klassisk tolkning, og likefullt som en spennende psykologisk thriller. Slik viser Stéphane Braunschweig at man ikke trenger å «sprite opp» Ibsen for å fenge publikum.