Avgangselever leter etter sammenheng

Årets avgangsutstilling for masterstudentene på Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO) er ikke særlig stor i år. Kan det være koronaviruset som har slanket utvalget? Dette er uansett verk som er i prosess eller underveis mot noe, snarere enn avklarte prosjekter, som Mike Sperlinger – professor i skrivepraksis på KHiO – bemerker i den lille trykksaken som ledsager utstillingen.

Flere prosjekter er basert på fine ideer, men for lite utviklede.

Lite utviklet

Erle Saxegaards keramikkinstallasjon, som er designet for å fange resonansen av menneskelyder – kremt, latter eller rop – åpner et tankerom for dialog mellom ting og kropp. Prosjektet er er sympatisk, men er poenget er langt fra klart. Det gjelder også ghanesiske Salomey Brayie Asante som jobber med lekebiler lagt av restprodukter som blikkbokser. Det er en kritikk av konsumsamfunnet her, men det blir litt tynt i nåværende form. Anna Sofie Mathiasens prosjekt svekkes også av uklarhet, selv om animasjonsteknikken i videverket er både fascinerende og visuelt sterkt. Det mangler tilstrekkelig kontekst, rett og slett.

Med Walking through the destination står iranske Sahar Seyedian for det eneste politiske verket på utstillingen. Det består av ark med tegninger av føtter og skisser av den kurdiske aktivisten Mostafa Salimi som verket er et slags minnesmerke over. Under koronaepidemien klarte han å unnslippe fengselet, men ble arrestert og henrettet noen uker senere. Verket berører brennbare temaer, men jeg klarer ikke se hva forbindelsen mellom installasjonen og forelegget skal tilføre Salimis tragiske skjebne. Men det er kanskje nok å minnes ham?

Kaare Ruuds høyreiste bord lar oss se hverdagslige ting og rom med nye øyne.

Fornyer hverdagsliv

Kaare Ruud har montert kjempelange bein på noen kjøkkenbord slik at vi må se opp til dem nedenfra. I likhet med mange surrealistiske verk, som er tradisjonen han skriver seg inn i, skapes det situasjoner hvor det hverdagslige blir fremmed og underlig og dermed gjenstand for nye måter å tenke på. Det samme gjelder videoverket Kanalen for ting hvor Finn Adrian Jorkjend presenterer forskjellige produkter vi finner i den lokale dagligvarebutikken med en grundighet og poetisk sensibilitet disse tingene neppe har blitt utsatt for tidligere. Jeg liker den ekstreme oppmerksomheten for nyanser i hverdagsting han demonstrerer, for det frigjør dagligvarer fra hverdagsbruken som ellers gjør dem usynlige.

Viktor Pedersens videoverk J e g er mangfoldig henter også frem det usynlige gjennom nærbilder av bakterier og sopp hentet fra sin egen kropp. Den lekre presentasjonen står i skarp kontrast til det mange vil oppfatte som en smule vemmelig (bakteriene og soppen). I kommentarsporet filosoferer Pedersen over hvordan vår identitet i virkeligheten er langt mer sammensatt gitt alle disse. Betimelig påminnelse.

Fascinerende fragmenter

Emilie Birkelands videoverk View of an interior skaper oppmerksomhetsrom gjennom nysgjerrighet for det hun ser. Hun veksler mellom en nitid undersøkelse av innsiden av et dukkehus og blikk mot leilighetene i blokka utenfor sitt vindu. Her dukker det opp små glimt av naboenes eksistens: Noen sitter i samtale, en annen står og flekser muskler foran speilet.

Det mangler en helhet i det hun ser, men det er en sammenheng, slik det også er en sammenheng i maleriet View of an interior (1658) av Samuel van Hoogstraten, som det henger en mikroskopisk kopi av inne i dukkehuset – og som Birkeland zoomer inn på underveis i verket. I Hoogstratens maleri kan vi se både et par tøfler, et brennende lys og en bok liggende oppslått på et bord. Slik sett handler maleriet om hvordan vi kan lære oss å tenke over hva vi ikke kan se gjennom det vi faktisk kan se: Vi lærer oss oppmerksomhet for detaljer, men også en evne til å leve oss inn i andres liv ut fra svært lite materiale. Birkeland gjør det samme som Hoogstraten i sin underlige og fascinerende reise gjennom dukkehus og fragmenter av andres virkelighet.

Skjulte sammenhenger

Peter Dean forsøker å peile inn relasjonen mellom menneske og natur i Å tenke som et fjell, som består av et videoverk som dokumenterer kunstnerens fjellvandringen og tanker samt feltnotater og en kopi av to stoler fra Arne Næss' hytte Tvergastein ved Hallingskarvet. Jeg vet ikke om vi kommer nærmere noe svar på relasjonen mellom natur og kultur i dette verket, men Deans peilepunkter er uansett stimulerende.

Emil Andersson dokumenterer sin vandringer omkring i Europa på jakt etter tingenes sammenheng gjennom fotografier med tekst. Verket er sjarmerende i sin assosiative og grundige fordypelse i det vi gjerne beskriver som avsporinger. I et av bildene viser Andersson noen klippevegger han betrakter på en vei utenfor Malaga i Spania. Det er åpenbart at det ikke finnes noen løsning på livets eller virkelighetens indre sammenheng slike steder, men ved å følge slike avveier og studere detaljene i dem skaper han et refleksjonsrom i seg selv. Han lærer seg å vente, lærer seg tålmodighet og oppmerksomhet for betydningen av det han kommer over. Dermed er det kanskje når man kommer langt unna sentrum og enkle svar vi best skaper et rom for å forstå vår egen plass i verden?

---

Kunstakademiets avgangsutstilling, 2020

• Kunstnernes Hus, Oslo
• 1.–16. August

---