Alle skal med

Det er absurd på grensen til det spinnville. Jeg ler så tårene triller, men latteren setter seg samtidig fast i halsen med vissheten om at jeg er nødt til å skrive om dette. Jonas Corell Petersens teaterunivers er nemlig så særegent at det er vanskelig å finne ord for opplevelsen.

Her trer ikke skuespillerne inn i noen egentlige karakterer, men fremstår mer som ulike personer med mye på hjertet. Fra svevende, filosofiske tankesprang og intetsigende reiseskildringer til plutselige raserianfall, ufullstendige religiøse referanser eller lignelser de går seg vill i. De avbryter ofte hverandre eller seg selv, og skjærer gjerne ut i avsporinger rundt helt uvesentlige detaljer. Slik manes følelsen av et meningsløst kaos frem, en verden det ikke er lett å få grep om. Mellom linjene lurer spørsmålet: Hva skal vi tro på?

LES OGSÅ: Med Toralv Maurstad i hovedrollen opphører skillet mellom skuespiller og karakter.

Tilhørighet

Jonas Corell Petersen har allerede en imponerende lang liste av suksesser bak seg, som viser at han trekkes mot en eksistensialistisk tematikk. I hans selvskrevne Vi tygger på tidens knokler (2015) og Øy (2016) ligger erkjennelsen av at mennesket er dømt til å være alene. Samtidig er vi flokkdyr og søker sammen i fellesskap.

Ifølge den kjente psykologen Abraham Maslows behovspyramide, ligger tilhørighet som menneskets tredje mest grunnleggende behov. Med Arbeidstittel: Savnet fellesskap tydeliggjør Corell Petersen at dette fellesskapet ikke er noen gitt størrelse, men noe vi må arbeide for å få til. På scenen presenteres menneskets famlende forsøk på å være sammen, i alt fra hysteriske utlegninger fra swingers-miljøet, til kleine lesesirkler og knugende sammenkomster. Som når vennene møtes til middagsselskap – i et altfor lite veksthus, med selvdyrket mat, klisjefull small-talk og litt for voldsom jubling over hvor kald hvitvinen er. Ved å vri på hverdagslige situasjoner, skaper Corell Petersen en opplevelse av noe absurd og sterkt gjenkjennelig på samme tid.

I hendene på et særdeles lydhørt og lekent skuespillerensemble, blir dette tidvis hylende morsomt. Samtidig setter teksten fingeren på hvor fort vi handler ut fra innarbeidede mønstre. Og hvor fort noen faller utenfra til tross for tanken om at «alle skal med». På sitt beste klarer forestillingen å sette «det selvfølgelige» i et nytt lys. Å få oss til å reflektere over hvem vi er og hvordan vi om omgås.

LES OGSÅ: Vår vesle gir mer lyst til å lese boka enn å anbefale forestillingen.

Fellesopplevelse

Arbeidstittel: Savnet fellesskap fremstår som et mylder av ulike situasjoner, fortellinger og uttrykk. Og ulike publikummere vil trolig relatere seg til vidt forskjellige ting i løpet av den nesten tre timer lange forestillingen. Samtidig er teateret en kunstart der nettopp fellesopplevelsen står sentralt. Vi opplever noe sammen i teateret. I dette ligger en trøst: Mennesket er dømt til å være alene, men vi er sammen om det.