Nils Chr. Moe Repstads nyeste diktsamling, Det vakre hvite, draperiene, er gjennomgående prega av høystemthet, men også glimt av hverdagslighet finnes. Ekfrasen sitter løst, det samme gjør forskjellige faguttrykk og fremmedarta ord, og dessuten henvisninger til ei rekke fenomener, steder og historiske begivenheter som ofte befinner seg godt utafor det en kan forvente som allmennkunnskap. Tilgjengelighet er ikke denne bokas fremste dyd.
Det barokke
Boka åpner med et sitat av Jorge Luis Borges om det barokke som antyder hva diktas overordna prosjekt er. Heller enn å betegne en epoke, anser Borges det barokke for å være en stilart som søker å uttømme sine egne muligheter, og som derfor grenser til sin egen karikatur. Dikta i Det vakre hvite, draperiene framstår som barokke i denne betydninga av ordet. Dikta er voldsomme, pompøse, og er fullt klar over dette. Eller for å parafrasere Borges: Dikta ødsler med sine egne virkemidler, og tematiserer slik seg selv som kunst.
Dette barokke overstrømmende og kunstreflekterende er også godt synlig i diktas former. Heller enn å være prega av strenghet, bukter dikta seg over boksidene, som vakkert er satt opp bare på bokas høyresider, som for å gi plass til tenkepauser innimellom. Stedvis inntar dikta figurer, andre steder er oppsettet mer prosaisk, og ofte framstår ei bokside i seg selv som en kollasj av flere tekster i ulike teksttyper, slik boka som helhet også preges av rikdommen som kan ligge i det å sammenstille.
Å se gjennom ordet
Det må sies: Det er ikke enkle dikt Moe-Repstad skriver. Det er lett å bli stående på utsida av dem; ved at det barokke så tydelig framstår som diktas ledestjerne, blir dikta nær også en parodi på det som kan framstå som utilgjengelig poesi. Men om en gjør en innsats, kan en til gjengjeld oppleve at store oppdagelser stiger fram. Å lese poesi har da heller aldri vært en øvelse i hurtighet.
Når så mye av diktas sammenheng og skjønnhet avhenger av at en selv søker opp og innhenter kunnskap, lurer jeg: Er det kart jeg leser? Veibeskrivelser? Skisser til store byggverk? Byggverk som trer fram gjennom orda. Og dette gjør at den store mengden fremmedord ikke blir stående som rein forfengelighet, men heller inviterer til å se rikdommen i verden. Å nevne er å se, og er i dikta også å skape, slik det siste diktet antyder ved å minne om både Bibelens skapelsesberetning og Inger Christensens Alfabet.
Leksikalsk poetikk
Som jeg har måttet slå opp i blant annet ordbøker for å kunne se det dikta vil vise, tematiserer også dikta selv oppslagsverket som en metode for å oppdage. Nettopp dette opplever jeg som et gjennomgående prosjekt i Det vakre hvite, draperiene, slik diktet «Skogen er, stranden var, å bygge, hetereogenbosch, på ordbøker» kan sies å uttrykke det:
«Du vil vandre jordens flate i plan med øynene, men jeg glemte å si at etternavnet / var Babel. Jeg kjøpte så mange ordbøker jeg kunne, og leste dem på avstand / for å gi jordrotasjonen en sjanse, men med horisontens folder er det umulig / å skrive rette linjer. Noen sier Google, men jeg er nærsynt, legger The Oxford / Dictionary of Reference i trekroner, og bruker stiger, for å finne glemte strandlinjer»
Det ukjente ordet blir en inngang til å finne glemte strandlinjer – eller altså steder, hendelser, fenomener, gjenstander – og i forlengelse av dette sammenhengen mellom disse detaljene, slik dikta består av ord på ord.
